Fem store mediekonserner sikrer seg over 258 millioner kroner av årets pressestøtte, mens uavhengige utfordrere møter stengte dører. Det norske mediemangfoldet er i ferd med å reduseres til en statsfinansiert illusjon, der lydighet premieres og kritikk kostnadsberegnes.
Tallenes tale er brutal for enhver som tror på et fritt marked for meninger. Av den totale potten på 424,4 millioner kroner, forsvinner brorparten rett inn i hvelvene til de etablerte kjempene. Dette er ikke et tiltak for å styrke demokratiet, men en målrettet «skrivebordspolitikk» designet for å sementere status quo. Staten fungerer i praksis som en økonomisk livline for en bransje som burde levd av lesernes tillit, ikke av byråkratenes velvilje.
Når pengesekken åpnes, følger kravene med. Vi ser nå et tydelig mønster hvor politisk «ulydige» medier trues med sanksjoner eller utestengelse dersom de ikke retter seg inn etter det offentlig godkjente narrativet. Begrepet «mangfold» brukes flittig i festtaler, men i realiteten belønnes konformitet. Som vi tidligere har sett i analysen av myten om det norske mediemangfoldet, skapes det kunstige skiller mellom de subsidierte aktørene og de frie utfordrerne.
Dagens system legger opp til et «overherredømme» der staten definerer hva som er akseptabel journalistikk. Forestillingen om at en presse på statens lønningsliste kan fungere som en effektiv vaktbikkje mot den samme staten, innebærer en fundamental logisk brist. Ekte uavhengighet kan ikke kjøpes for skattebetalernes penger; det krever at mediene tør å stå på egne ben. Dagens ordning er en hvilepute som beskytter makten hos de få, og kveler innovasjonen hos de mange. En fri presse forutsetter et fritt marked, der det er leserne – ikke Medietilsynet – som avgjør hvem som har livets rett.
Liberalistisk Allianse Norge
