Barn som politiske skjold: Aktivistenes kyniske utpressing

Det har blitt en fast, nesten rituell del av den norske offentligheten. Et endelig utvisningsvedtak er fattet, lovens bokstav er fulgt til punkt og prikke, og alle ankemuligheter er uttømt. Da – og først da – startes maskineriet. Bilder av gråtende barn ryddes plass til på avisforsidene, fakkeltog organiseres, og aktivistene rykker ut med sin vante retorikk om en «kald og hjerteløs stat». Men bak tårene og indignasjonen skjuler det seg en kynisk strategi som truer selve fundamentet i rettsstaten: Bruken av barn som levende, politiske skjold.

I LA Norge har vi lenge advart mot hvordan følelser får fortrenge fakta i innvandringspolitikken. Vi ser nå en farlig utvikling der «barnets beste» ikke lenger er et juridisk hensyn, men et politisk frikort ment å overstyre demokratisk vedtatte lover. Det er på tide å snakke om elefanten i rommet: Det er ikke håndhevelsen av loven som er problemet. Problemet er aktivister og organisasjoner som NOAS, som systematisk undergraver likhet for loven ved å gjøre enkeltskjebner til brekkstang for en liberalisering stortingsflertallet har sagt nei til.

Den emosjonelle utpressingen av rettsstaten

Rettsstaten bygger på et enkelt, men ufravikelig prinsipp: Likhet for loven. Uten dette prinsippet forvitrer den sosiale kontrakten. Når aktivister krever at en familie skal få bli – ikke fordi de har et beskyttelsesbehov, men fordi de har klart å mobilisere lokalsamfunnet eller media – introduserer de en vilkårlighet som er gift for demokratiet. Hvorfor skal de som roper høyest og har de beste kontaktene i pressen belønnes, mens de som stilltiende respekterer et avslag sendes ut? Slike tilfeller minner oss om at når staten svikter sine kjerneoppgaver, blir lovlydige borgere sittende igjen med regningen.

Dette er klassisk «skrivebordspolitikk» snudd på hodet. Mens vi tidligere har kritisert byråkratiet for å være virkelighetsfjernt, ser vi her hvordan aktivistene forsøker å erstatte lovverk med moralisme. De skaper et kunstig skille mellom statens «kalde byråkrati» og barnas rettigheter. Realiteten er at en fungerende rettsstat ikke kan styres etter hjertevarme alene. Hvis subjektive vurderinger av «humanitet» alltid skal trumfe innvandringsregulerende hensyn, har vi i praksis ingen grensekontroll. Da har vi overlatt styringen av landet til redaktørene i Akersgata og profesjonelle organisasjoner som lever av konflikt.

Populisme i ny forkledning

Det er en dyp ironi i at de samme stemmene som oftest advarer mot «høyrepopulisme», selv benytter seg av populismens mest grunnleggende verktøy: Appellen til umiddelbare følelser fremfor institusjonelle prosesser. Ved å redusere komplekse juridiske spørsmål til emosjonelle fortellinger om «tvungen assimilering» eller statlig overgrep, forsøker de å kortslutte den fornuftsbaserte debatten.

Vi så det samme mønsteret da vi korrigerte VGs fremstilling av amerikansk grensekontroll. Der ble en redningsaksjon av et forlatt barn fremstilt som et statlig overgrep, ene og alene for å passe inn i et narrativ om en ondskapsfull konsekvenspolitikk. Sannheten – at faren flyktet fra politiet og etterlot barnet – forsvant i mediebruset. Det samme skjer nå i Norge. Aktivistene tåkelegger det faktum at foreldrene i disse utvisningssakene ofte har hatt en utreiseplikt i årevis. Det sanne sviket begås ikke av politiet som henter dem, men av foreldre og støttespillere som lar barn leve år etter år på en løgn om en fremtid som juridisk sett ikke eksisterer. Myten om den velmenende tvangsstaten må knuses, spesielt når den brukes til å rettferdiggjøre lovbrudd gjennom emosjonell utpressing.

Systemsvikt og sendrektighet

Det betyr ikke at systemet er feilfritt. Tvert imot. Tvangsstaten og den ideologiske blindheten fører ofte til at vi bygger et byråkrati som er for stort til å feile, men for tregt til å fungere. Problemet i Norge er sendrektigheten. Når staten bruker år på å behandle klager og omgjøringsbegjæringer, skapes den tilknytningen som aktivistene senere bruker som ammunisjon.

Løsningen er imidlertid ikke å gi etter for presset og dele ut oppholdstillatelser som trøstepremier for lang behandlingstid. Løsningen er en dramatisk effektivisering av forvaltningen. En liberalistisk tilnærming tilsier:

• Lynrask saksbehandling: Endelige avgjørelser må foreligge uker, ikke år, etter ankomst. Dette reduserer statens inngripen i menneskers liv ved å gi rask avklaring.
• Konsekvent håndheving: Lovverket må ligge fast, uavhengig av antall medieoppslag. En stat som lar seg presse av emosjonelle kampanjer, taper sin autoritet.
• Ansvarliggjøring: Vi må slutte å behandle voksne asylsøkere som uten evne til å forstå konsekvenser. Å bli værende ulovlig med barn er et foreldreansvar, ikke statens feil.

Suverenitet eller anarki?

Vi står ved et veiskille. Skal norsk innvandringspolitikk bestemmes i Stortinget, basert på helhetlige vurderinger av nasjonens bæreevne og prinsippet om likhet for loven? Eller skal den bestemmes på fortauet utenfor Politiets utlendingsenhet, diktert av hvem som klarer å skape mest støy?

For en liberalist er individets frihet hellig, men denne friheten forutsetter en ramme. En suveren stat med kontrollerte grenser er den eneste garantisten for de rettighetene vi tar for gitt. Når aktivister bruker barn som brekkstang for å demontere denne kontrollen, driver de et høyt spill med rettssikkerheten. Det er på tide å gjennomskue retorikken. Det er ikke «humant» å la prosesser dra ut i tid for så å belønne lovbrudd. Det er en oppskrift på et samfunn der den sterkestes rett – eller rettere sagt, den mest høylyttes rett – gjelder.