Det norske byråkratiet har nådd et nytt bunnivå av inngripen i privatlivet. Mens vanlige borgere nå tvinges til å legitimere seg med BankID for å kjøpe en boks brus fra en automat, kanaliserer staten samtidig millioner av skattekroner til forskning basert på forskerens egne «følelser» fremfor fakta. Dette markerer et taktskifte i forholdet mellom stat og borger, hvor kontrollbehovet fortrenger sunn fornuft.
Kravet om digital legitimering for trivielle hverdagskjøp selges inn som beskyttelse, men representerer i praksis en prinsipiell umyndiggjøring av befolkningen. Når staten eser ut, forvitrer selve tryggheten, og vi ser nå hvordan tung digital infrastruktur misbrukes til å mikroregulere lovlig adferd. Det skaper presedens for et samfunn der ingen handling er for liten til å bli loggført og verifisert av systemet. Det er en teknologisk tvangstrøye forkledd som trygghet.
Samtidig som kontrollregimet strammes til overfor individet, opplever vi en nær total ansvarsfraskrivelse i deler av akademia. Fremveksten av såkalt «post-kvalitativ forskning» representerer et brudd med vitenskapelig objektivitet. Her erstattes harde data og etterprøvbarhet med forskerens subjektive affekter og sosiopolitiske agendaer. Skattebetalernes penger går dermed ikke til å løse reelle samfunnsproblemer eller styrke verdiskapingen, men til å finansiere en akademisk elite som navlebeskuer sine egne emosjoner under dekke av vitenskap.
Denne todelte utviklingen er urovekkende. På den ene siden behandles voksne mennesker som barn som må be om lov til å handle; på den andre siden opphøyes følelser til vitenskap på fellesskapets regning. Næringslivsaktører har lenge varslet om kostnadene ved slik virkelighetsfjern skrivebordspolitikk, men advarslene ignoreres. Resultatet er en stat som vokser seg stadig større, dyrere og mer inntrengende, mens respekten for individets frihet og rasjonell pengebruk forvitrer. Vi er i ferd med å finansiere vår egen overvåkning og intellektuelle forfall.
Liberalistisk Allianse Norge
