Det som skulle være et friskt pust med «direkte demokrati», har endt i total kollaps. Nesten samtlige fylkesledere i Generasjonspartiet har nå trukket seg i protest mot det de beskriver som en fryktkultur og eneveldig ledelse.
Det er en grim ironi som utspiller seg i norsk politikk. Generasjonspartiet, som profilerte seg på å gi makten tilbake til folket, ser nå ut til å ha konsentrert all makt på færre hender enn selv de mest toppstyrte etablerte partiene. Sammen med fem medlemmer som er ekskludert på livstid, har grasrota i partiet nå fått nok. Beskrivelsene fra innsiden tegner et bilde av en organisasjon der kritiske røster systematisk renses ut, og der vedtektene fremstår rigget for å sikre partiledelsen evig kontroll.
Saken blir ikke mindre alvorlig av varslene som omhandler økonomiske disposisjoner. Det rapporteres om tildelinger av partimidler til lederen selv og hennes nærmeste familie. For skattebetalerne, som finansierer gildet gjennom partistøtten, er dette en påminnelse om sårbarheten i dagens system. Når offentlige penger deles ut uten strenge krav til transparens, skapes det insentiver for kameraderi og personlig berikelse under dekke av idealisme. Dette er nok et eksempel på at dette er ikke et meme – det er en statlig fallitterklæring når kontrollmekanismene svikter.
Dette havariet illustrerer den såkalte «jernloven for oligarki» i praksis: Organisasjoner som starter som et opprør mot eliten, har en tendens til å utvikle sine egne lukkede eliter hvis de ikke styres etter faste prinsipper om maktbegrensning. Fylkesledernes kollektive avgang er et sunt tegn på at fotfolket nekter å akseptere et internt overherredømme. Det sender et tydelig signal om at veien til politisk fornyelse ikke går gjennom sterke ledere som krever blind lojalitet, men gjennom strukturer som faktisk tåler dagslys og respekterer individuell frihet.
Liberalistisk Allianse Norge
1 kommentar
Comments are closed.