Mens norske borgere satt innelåst for «fellesskapets beste», benyttet sentralbanker og politikere anledningen til å tømme verktøykassen for makt. Resultatet er en rasert SMB-sektor og et overvåkningssystem forkledd som valuta.
Det er på tide å trekke linjene mellom det vi ble fortalt, og det som faktisk skjedde. I to år levde vi under et regime av frykt og «dugnad», der staten tok seg til rette i privatlivet og næringsfriheten på en måte vi aldri trodde var mulig i et demokrati. Men mens mediene var opptatt av smittetall og moralsk fordømmelse av naboens hyttebesøk, foregikk det en langt mer fundamental endring i det globale økonomiske systemet.
Lockdowns var ikke bare et medisinsk virkemiddel. Analyserer vi de økonomiske dataene i ettertid, fremstår nedstengningene mer og mer som et beleilig røykteppe for å skjule en systemisk kollaps som har vært under oppseiling i tiår. Det var den perfekte unnskyldningen for å iverksette «nødvendige tiltak» som under normale omstendigheter ville utløst opprør.
Angrepet på verdiskapernes ryggrad
Små og mellomstore bedrifter (SMB) er motoren i enhver sunn markedsøkonomi. Det er her uavhengighet skapes, og det er her makten til folket ligger gjennom selveierskap. Under pandemien ble disse bedriftene utsatt for en villet politisk sabotasje. Data fra NIH viser klart at småbedrifter ble rammet uforholdsmessig hardt sammenlignet med de store gigantene.
Mens den lokale handelsmannen ble tvunget til å låse dørene under trussel om straff, kunne multinasjonale selskaper fortsette driften nesten uhindret, beskyttet av sine lobbyister og definisjonsmakt over hva som var «samfunnskritisk». Dette var en massiv overføring av markedsandeler fra uavhengige aktører til korporative monopoler. Verdensbanken har i ettertid innrømmet at sektorene som ble hardest rammet, nettopp er der hvor de små aktørene dominerer.
Vi har tidligere dekket hvordan staten satte fornuften i karantene i vår analyse av pandemiens sanne pris. Nå ser vi at kostnaden ikke bare var tapt omsetning, men en strukturell endring i eierskapet til norsk verdiskaping. Det var en krig mot den uavhengige middelklassen, ofte forkledd i byråkratisk kvelertak og skrivebordspolitikk.
Sentralbankenes «redningsaksjon» som skalkeskjul
Men hvorfor var denne nedstengningen så «nødvendig» for systemet? Svaret finner vi hos sentralbankene. Allerede før 2020 var verdensøkonomien på randen av kollaps etter år med nullrenter og gjeldsoppbygging. Bank for International Settlements (BIS) og Federal Reserve trengte en unnskyldning for å trykke penger i et tempo verden aldri har sett maken til.
Pandemien ga dem denne unnskyldningen. Under dekke av «krisehåndtering» iverksatte de ukonvensjonelle pengepolitiske verktøy. De blåste opp sine balanser til det absurde for å holde liv i et pill råttent gjeldssystem. Inflasjonen vi ser i dag er ikke «Putin sin feil» eller et resultat av tilfeldigheter. Det er den direkte konsekvensen av at sentralbankene utvannet verdien av dine penger for å redde seg selv og statens gjeld – en prosess som minner om finansministerens dekkoperasjon her hjemme.
Fra fysisk kontroll til digital tvang
Det mest urovekkende med denne utviklingen er ikke hva som har skjedd, men hva det baner vei for. Lockdowns lærte byråkratene noe viktig: Befolkningen aksepterer inngripende kontrolltiltak hvis frykten er stor nok. Nå skal denne kontrollen digitaliseres.
Pandemien fungerte som en katalysator for utviklingen av digitale sentralbankpenger (CBDC). BIS påpeker selv skiftet i betalingsvaner som en døråpner. Men la oss være krystallklare: CBDC handler ikke om effektivitet. Vi har allerede digitale penger. CBDC handler om programmerbarhet og kontroll.
Se dette i sammenheng med energipolitikken vi har kritisert, der et statlig energigranatsjokk kveler verdiskapere gjennom strømregningen. I et CBDC-system kan byråkratene i teorien bestemme ikke bare hvor mye strøm du får kjøpe, men hva pengene dine kan brukes til. Det er den ultimate teknokratiske drømmen: En økonomi som kan styres i detalj fra et skrivebord i Oslo eller Brussel.
Konklusjon: Valget står nå
Vi står ved et veiskille. Den politiske klassen har vist at de er villige til å ofre privat næringsliv og personlig frihet for å dekke over systemiske feil i sin egen planøkonomi. De bruker kriser – enten det er virus eller energi – som brekkstang for mer sentralisering.
Løsningen er ikke å akseptere premisset om at staten vet best. Løsningen er å avsløre spillet. Vi må kreve sunne penger som ikke kan trykkes etter politisk forgodtbefinnende, og vi må forsvare kontanter og uavhengige betalingsmidler som skansen mot totalovervåkning. Hvis vi aksepterer at lockdowns var en legitim løsning, har vi allerede tapt neste runde. For neste gang stenger de ikke bare døren din – de stenger lommeboken din.
Liberalistisk Allianse Norge
