Jens Stoltenbergs politiske arv har lammet dagens regjering gjennom en systematisk outsourcing av makt til internasjonale traktater og ansiktsløse byråkrater. Denne metoden har skapt en demokratisk felle Jonas Gahr Støre ikke klarer å vri seg ut av. Makt er flyttet fra åpne prosesser i Stortinget til lukkede teknokratiske rom i Brussel og Genève. Nå kollapser denne strategien i møte med en virkelighet som krever nasjonal handlekraft fremfor byråkratisk konsensus.
Hva var egentlig Stoltenberg-doktrinen?
Under Jens Stoltenbergs tid som statsminister ble norsk politikk fundamentalt endret. Doktrinen var enkel: Deleger komplekse og potensielt upopulære beslutninger til overnasjonale organer. Gjennom EØS-avtalen, internasjonale klimamål og bindende energitraktater, kunne regjeringen effektivt binde Norges hender. Dette ble solgt inn som «forutsigbarhet» og «ansvarlighet».
I realiteten var det en massiv ansvarsfraskrivelse. Når vanskelige debatter om kraftpriser, reguleringer eller skatt oppstod, var svaret alltid at internasjonale forpliktelser dikterte utfallet. Politikere slapp å forsvare politikken sin overfor velgerne. De kunne bare peke på internasjonale avtaler og innta rollen som «den voksne i rommet».
Hvordan forvitret handlingsrommet under Støre?
Jonas Gahr Støre arvet et politisk system bygget for evig godvær. Da energikrisen, inflasjonen og de geopolitiske rystelsene traff Norge, viste traktatenes sanne pris seg. Regjeringen stod plutselig uten nasjonale verktøy. Handlingsrommet var signert bort.
Dette har gitt byråkratiet enorm makt. Som vi tidligere har belyst på lanorge.no, kveler dette teknokratiet folkestyret. Finansdepartementets håndtering av drivstoffavgifter er et kroneksempel. Ved å mørklegge dialogen med ESA om avgiftskutt, demonstrerer staten hvordan EØS-regelverket aktivt benyttes som et skjold for å opprettholde et høyt skattetrykk.
Når politikerne abdiserer, fylles vakuumet av aktører internt i statsapparatet. En saksbehandler som stanser næringsutvikling på grunn av ideologiske kjepphester, utøver makt uten ansvar. Hemmeligholdet beskytter systemet, ikke borgerne.
Hvorfor gjør Stortinget nå opprør?
Frykten for «internasjonale konsekvenser» fungerer ikke lenger som politisk brekkstang. Stortinget har begynt å gjennomskue spillet. Advarslene om at Norge vil bli isolert eller straffet økonomisk hvis vi ivaretar egne interesser, fremstår i økende grad som overdrevne trusler fra et byråkrati som vil beskytte status quo.
Det parlamentariske opprøret vi nå ser, drives av tre hovedfaktorer:
- Energikrisen: Velgerne aksepterer ikke at norsk vannkraft prises etter tyske gasspriser på grunn av felleseuropeiske markedsregler.
- Økonomisk press: Inflasjon og høye skatter tvinger frem krav om nasjonale kutt som byråkratiet mener bryter med EØS-retten.
- Geopolitisk realisme: Med økt proteksjonisme i USA og et fragmentert Europa, ser folkevalgte at nasjonal kontroll over ressurser er viktigere enn byråkratisk konsensus.
Hvordan bringer vi makten tilbake?
Løsningen er ikke mer byråkrati eller nye komiteer. Løsningen er desentralisering av makt og en retur til klassiske liberalistiske prinsipper. Beslutninger må fattes i åpne, demokratiske fora, ikke av ansiktsløse byråkrater i lukkede rom.
Norske politikere må slutte å bruke internasjonale traktater som en unnskyldning for politisk handlingslammelse. Avtaler som svekker individets frihet, eiendomsrett og kjøpekraft, må utfordres. Et fritt samfunn forutsetter at borgerne, gjennom sine valgte representanter, faktisk har makt til å endre landets kurs. Stoltenbergs skygge må vike for nasjonal realisme.
Liberalistisk Allianse Norge
