Staten har est ut med 333 milliarder inflasjonsjusterte kroner under Støre-regjeringen, mens norske husholdninger knuges av høye renter, prisvekst og et massivt skattetrykk. Dette bekrefter et system der det politiske maktapparatet konsekvent beskytter sine egne budsjetter. Regningen veltes direkte over på verdiskapere og vanlige borgere.
De nominelle offentlige utgiftene har økt med hele 688 milliarder kroner under dagens regjering. Dette tilsvarer seks fulle bistandsbudsjetter. Selv når vi korrigerer for den kraftige prisveksten, står vi igjen med en reell utgiftsøkning på en tredjedel av en billion kroner. Hovedårsaken er en fundamental mangel på politisk vilje til å prioritere.
I stedet for å effektivisere offentlig forvaltning, velger staten å finansiere veksten gjennom et aggressivt skattetrykk. Den inndrar privat kapital for å opprettholde et overdimensjonert byråkrati. Dette er kjernen i den sosialdemokratiske planleggingssvikten.
Hvorfor øker de offentlige utgiftene ukontrollert?
Veksten i offentlig sektor er ikke et resultat av naturlover. Den er et resultat av aktive politiske valg. Hver gang staten tar på seg nye oppgaver, kreves det mer kapital. Denne kapitalen hentes utelukkende fra privat sektor. Når det offentlige eser ut, krymper rommet for markedsinnovasjon og fri konkurranse.
Vi har tidligere sett hvordan reviderte nasjonalbudsjetter brukes til å maskere denne utgiftsveksten. Staten fremstiller seg ofte som en reddende engel i krisetider. Strømstøtten er et klassisk eksempel. Den er ingen sjenerøs gave fra myndighetene. Den er i realiteten en retur av en brøkdel av borgernes egne penger, nøye designet for å skjule effektene av en villet og dysfunksjonell energipolitikk.
Staten struper først tilbudet gjennom reguleringer. Deretter mangedobler den sine egne inntekter, for så å dele ut smuler for å dempe politisk misnøye. Dette bygger en illusjon om at staten er uunnværlig, mens det i realiteten er staten som skaper problemet.
Hva blir konsekvensene for norsk eierskap og kapitalflukt?
Den massive statlige pengebruken krever inndekning. Resultatet er en skattepolitikk som systematisk straffer norsk eierskap. Formuesskatten og utbytteskatten tapper bedriftene for nødvendig kapital. Norske eiere tvinges til å ta ut utbytte utelukkende for å betale skatt på verdier som kun eksisterer på papiret.
Konsekvensen er en historisk kapitalflukt. Næringslivsledere og investorer forlater landet. De gjør det ikke av grådighet, men av ren nødvendighet for å beskytte sine livsverk mot statlig beslagleggelse. Konkurransevridningen favoriserer nå utenlandske aktører som slipper den norske skattebelastningen. Vi selger ut norsk næringsliv på billigsalg, drevet frem av statens umettelige behov for inntekter.
Hvordan påvirker statens pengebruk inflasjonen?
Det er en direkte sammenheng mellom statens pengebruk og husholdningenes reduserte kjøpekraft. Når staten pumper hundrevis av milliarder inn i økonomien, presses prisene opp. Dette rammer individets økonomiske autonomi hardt.
- Økt inflasjon: Høy offentlig pengebruk stimulerer etterspørselen kunstig og driver opp prisene på varer og tjenester.
- Høyere renter: Norges Bank tvinges til å holde styringsrenten høy for å motvirke statens ekspansive finanspolitikk, noe som straffer boligeiere.
- Svekket kjøpekraft: Lønnsveksten spises opp av inflasjon og økte rentekostnader. Arbeidstakeren sitter igjen med mindre reell verdi for sin innsats.
Veien videre krever desentralisering av makt
Løsningen er ikke mer statlig styring. Løsningen er en radikal slanking av offentlig sektor. Makt og kapital må flyttes fra byråkratiet og tilbake til borgerne. For å gjenopprette individets økonomiske frihet, må skattene senkes og statens oppgaver reduseres til det strengt nødvendige.
Bare gjennom frie markeder, deregulering og respekt for privat eiendomsrett kan vi snu den pågående avindustrialiseringen. Det er på tide å avvise premisset om at staten vet best hvordan dine penger skal brukes. Frihet forutsetter at borgerne beholder fruktene av eget arbeid.
Liberalistisk Allianse Norge
