Endelig treffer gravitasjonen Statsministerens kontor
Det måtte en truende nedgang i produksjonen og skyer i den økonomiske horisonten til før statsminister Jonas Gahr Støre omsider tok bladet fra munnen. Marsjordren er nå gitt: Det skal letes, og det skal finnes mer olje og gass på norsk sokkel. For oss som lever i den virkelige verdenen, der velferd må finansieres før den kan fordeles, er dette en etterlengtet realitetsorientering. Men for de politiske drømmerne i MDG, representerer dette et brutalt møte med virkeligheten.
MDGs nestleder reagerer med den forutsigbare indignasjonen vi har lært oss å ignorere, og uttaler at regjeringen må «forholde seg til tiden vi lever i». Ironien er nesten smertefull. Er det noen som ikke forholder seg til tiden vi lever i, er det nettopp de som tror at Norge kan stenge ned sin mest lønnsomme næring basert på symbolske klimamål, mens Europa skriker etter energi og krig herjer på kontinentet.
Når kartet ikke stemmer med terrenget
Støres nye signaler er ikke et uttrykk for politisk lidenskap for hydrokarboner; det er en ren overlevelsesmekanisme. Vi har tidligere i LA Norge dokumentert hvordan «Plan-Norge» ofte havarerer i møte med fysiske lover, enten det gjelder el-taxier i Finnmark som fryser fast, eller ambisiøse klimamål som kveler investeringsviljen. Når Oljedirektoratet nå varsler at produksjonen kan falle mot 2030, ringer alarmklokkene i Finansdepartementet.
Det vi ser nå, er prisen av flere år med vingling. Mens byråkrater og politikere har vært opptatt av å tegne kart over «det grønne skiftet» ved skrivebordet, har terrenget – altså markedet og energietterspørselen – forblitt uendret. Verden trenger energi. Stabil, skalerbar og betalbar energi. Støres marsjordre er en stilltiende innrømmelse av at de grønne luftslottene ikke kan bære vekten av det norske statsbudsjettet alene.
Lærdommen fra Canada
Det er interessant å se denne utviklingen i lys av våre analyser av Canada. Som vi nylig skrev, foretar Canada nå en brutal realitetsorientering der de kaster de «grønne lenkene» for å sikre økonomisk overlevelse i møte med amerikansk energidominans. Markedet velger alltid vinnerne til slutt, ikke byråkratene. Når Canada fjerner CO2-avgifter og kutter subsidier for å redde økonomien, sender det sjokkbølger som også norske sosialdemokrater må forholde seg til.
Norge er, i likhet med Canada, en energinasjon. Vår velstand er bygget på utvinning av naturressurser, ikke på subsidierte sirkulærøkonomiske modeller som kun fungerer i teorien. At Støre nå tvinges til å prioritere leting, viser at den økonomiske tyngdekraften er sterkere enn den rødgrønne ideologien. Vi kan ikke leve av visjoner, uansett hvor vakkert de formuleres i stortingsmeldinger.
Økonomisk realisme kontra politisk fantasi
Dette handler om dikotomien mellom «oss» – verdiskapere og skattebetalere – og «dem» – politikerne som tror at penger oppstår av seg selv. MDGs krav om styrt avvikling er kroneksempelet på en virkelighetsfjern politikk som setter ideologisk renhet foran nasjonal sikkerhet og velferd. I en tid med geopolitisk uro er nasjonal suverenitet og økonomisk selvstendighet avgjørende.
Å fortsette letingen på norsk sokkel er ikke bare et økonomisk spørsmål; det er et spørsmål om å sikre at Norge ikke blir en klientstat prisgitt ustabile kraftmarkeder og overnasjonal byråkratisk overstyring. Vi har sett konsekvensene av å la byråkratiet ese ut med teoretiske modeller som skal prissette alt fra myr til fuglesang, mens den faktiske verdiskapingen forvitrer under skattetrykk og uforutsigbarhet.
Advarsel mot halvhjertethet
Selv om Støres signaler er et skritt i riktig retning, må vi ikke være naive. Dette er en regjering som fortsatt er mestere i å sende blandede signaler. Det hjelper lite å be oljenæringen om å lete, dersom skatteregimet og de regulatoriske kravene samtidig strammes til for å blidgjøre klimapartnerne på venstresiden.
Investeringer krever forutsigbarhet. Oljenæringen opererer med tidshorisonter som strekker seg tiår frem i tid, langt forbi neste stortingsvalg. Hvis Støre mener alvor med sin «marsjordre», må det følges opp med faktiske rammevilkår som gjør det lønnsomt å ta risiko. Vi trenger mindre «skrivebordspolitikk» og mer respekt for de markedskreftene som faktisk finansierer velferdsstaten vår. Festen med gratispenger er over; nå må vi tilbake til arbeidet.