Alkoholmoralismen: Når staten jubler over et tørrlagt folk

Når statskanalen henter frem festtrompetene for å feire at nordmenn drikker minst i Norden, er det grunn til å sjekke hva som faktisk ligger i glasset. Bak jubelen skjuler det seg en moralistisk skrivebordspolitikk som ignorerer harde fakta: Det er ingen automatisk sammenheng mellom nasjonalt totalforbruk og en tidlig død.

NRK og helsemyndighetene proklamerer det som en stor seier: Nordmenn drikker minst i Norden. «Vi er flinkest i klassen!» nærmest ropes det fra Helsedirektoratets glattpolerte korridorer. Det tegnes et bilde av at vi, takket være skyhøye avgifter, Vinmonopolets begrensede åpningstider og en generelt streng pekefinger, har vunnet folkehelselotteriet.

Men la oss legge moralismen til side et øyeblikk og se på tallene. Hvis premisset til norske helsebyråkrater stemmer – at lavt alkoholforbruk er den hellige gral for et langt liv – burde vi vel se at nasjoner med et mer liberalt forhold til vinflasken dør som fluer rundt oss? Realiteten er en helt annen. Som jeg ofte påpeker, er myten om den velmenende tvangsstaten noe som må knuses før den kveler alt personlig initiativ.

Portugal-paradokset knuser myten

La oss se sørover. Portugal er et land der vinen flyter fritt, er billig, og nytes til lunsj så vel som middag. Ifølge tall fra Verdens helseorganisasjon (WHO) drikker portugiserne nesten dobbelt så mye ren alkohol per innbygger som oss nordmenn – mellom 11 og 12 liter årlig, mot Norges beskjedne 6-7 liter.

Med norske helsemyndigheters logikk burde Portugal være en nasjonal kirkegård. Men hva sier fasiten? Forventet levealder i Portugal er rundt 82 år. I Norge er den riktignok hakket høyere på 83,6 år, men vi snakker om en marginal forskjell som neppe kan tilskrives at vi nekter oss et ekstra glass rødvin på en tirsdag. Ser vi til Spania og Italia, land med et betydelig høyere forbruk enn Norge, finner vi en forventet levealder som matcher – og i enkelte perioder overgår – den norske.

Hvorfor snakker ikke NRK om dette? Hvorfor nevnes det ikke at livsstil, kosthold, stressnivå og sosiale relasjoner – den berømte «Middelhavs-modellen» – ser ut til å trumfe alkoholens påståtte demoniske effekt? Fordi det ikke passer inn i narrativet som legitimerer statens overherredømme over dine valg. Dette henger tett sammen med hvordan staten eser ut og forvitrer selve tryggheten ved å overregulere hverdagen vår.

Skrivebordspolitikkens skylapper

Det vi er vitne til, er klassisk norsk «skrivebordspolitikk». Byråkrater sitter på sine kontorer i Oslo og ser verden gjennom regneark der menneskelig adferd reduseres til variabler som må kontrolleres. De elsker kausalitet der den ikke finnes, fordi det gir dem et påskudd til å gripe inn.

Dette er den samme mentaliteten vi ser når det gjelder sosialdemokratisk allergi mot ansvar. De tror at helse utelukkende skapes gjennom forbud og avgifter, ikke gjennom livskvalitet, mestring og individuell frihet. Ved å isolere alkohol som den store stygge ulven, utviser man en intellektuell uærlighet som er egnet til å villede befolkningen.

Frihet under press

Hva er konsekvensen av denne retorikken? Det er ikke bare snakk om irriterende moralisme. Denne typen «forskning» og nyhetsdekning brukes aktivt som ammunisjon for å stramme skruen ytterligere. Det gir politikerne ryggdekning for å opprettholde verdens høyeste alkoholavgifter, for å nekte vin i butikk, og for å behandle voksne mennesker som umyndige barn som må beskyttes mot seg selv.

Staten stoler ganske enkelt ikke på deg. Den stoler ikke på at du kan forvalte ditt eget liv uten å falle utfor stupet. Derfor må det være dyrt, det må være vanskelig tilgjengelig, og du skal helst føle skam når du nyter livet utenfor statens oppmerkede stier.

Skål for livsgleden – og motstanden

Det er på høy tid vi slutter å akseptere premisset om at målet med livet er å ankomme graven som et best mulig bevart lik. Livskvalitet handler også om nytelse, om sosiale lag, og om friheten til å bestemme over egen kropp uten byråkratisk innblanding. At vi drikker minst i Norden er ikke nødvendigvis et sunnhetstegn; det kan like gjerne være et symptom på et samfunn som er i ferd med å regulere bort selve livsgleden.

Så neste gang du hører NRK og myndighetene skryte av at vi er «flinkest i klassen», husk at klassens duks sjelden er den som lever det rikeste eller mest selvstendige livet. Ta deg et glass med god samvittighet. Det er i bunn og grunn en protest mot formynderstaten.