Norske politikere hevder konsekvent at vi ikke har råd til skattekutt i en tid preget av dyrtid og inflasjon, men realiteten er at staten aldri har vært rikere. Samtidig som befolkningen tynges av økte levekostnader, bevilges 85 milliarder kroner til Ukraina og over 35 milliarder kroner til subsidiering av ulønnsom havvind. Kontrasten avslører en ubehagelig sannhet: Staten mangler ikke kapital, den mangler vilje til å la borgerne beholde fruktene av eget arbeid.
Når statens utgifter eser ut med 333 milliarder kroner under dagens regjering, er det ikke et resultat av uunngåelige kriser. Det er et bevisst politisk valg. Vi ser en systematisk prioritering av globale prestisjeprosjekter og grønne drømmer, mens norske skattebetalere avspises med midlertidige almisser og høye avgifter. Dette er ikke bare svak økonomisk styring; det er et fundamentalt inngrep i individets autonomi.
Hvorfor har staten råd til havvind, men ikke skattekutt?
Regjeringen nekter å gjennomføre et varig kutt i drivstoffavgiftene, et tiltak som ville kostet staten om lag 6 til 7 milliarder kroner årlig. Dette beløpet fremstilles som uansvarlig av Finansdepartementet. Samtidig rulles det ut en gigantisk satsing på havvind, hvor skattebetalerne tar en regning som raskt overstiger 35 milliarder kroner.
Dette er økonomisk hasard satt i system. Som vi tidligere har observert med den feilslåtte hydrogensatsingen, lider staten av et teknologisk hovmod. Ideen om at et departement besitter bedre innsikt enn verdens samlede kapitalmarkeder om hvilken teknologi som vil vinne frem, har allerede kostet oss dyrt. Over 100 milliarder skattekroner er sløst bort på en «aktiv næringspolitikk» som beviselig ikke skaper verdier.
Mekanismen er enkel, men destruktiv: Kapital hentes ut av lønnsomme, private bedrifter gjennom skatter og avgifter. Midlene overføres til byråkratiet og politiske komiteer, før de deles ut til politisk utvalgte prestisjeprosjekter med minimal sjanse for avkastning. Politikerne leker venturekapitalister med dine penger; tapet sosialiseres, mens den politiske æren privatiseres.
Er strømstøtten en hjelpende hånd eller politisk kontroll?
Strømstøtten trekkes ofte frem som statens store utstrakte hånd til folket. I realiteten fungerer den som en uforutsigbar almisse. I stedet for å kutte el-avgiften og fjerne merverdiavgiften på strøm permanent, velger staten å kreve inn pengene først, for deretter å betale en brøkdel tilbake under strenge vilkår.
Dette skaper et usunt avhengighetsforhold. Borgerne fratas forutsigbarhet og gjøres avhengige av politikernes velvilje fra måned til måned. Et reelt kutt i avgiftene ville desentralisert makten og gitt husholdningene kontroll over egen økonomi. I stedet opprettholdes et system der staten profitterer på høye priser, mens befolkningen forventes å takke for smulene som returneres.
Hvordan brukes adferdsstyring mot norske skattebetalere?
Den manglende viljen til å kutte skatter handler ikke bare om statens behov for inntekter, men om ideologisk adferdsstyring. Når marginene i husholdningsbudsjettet er små, blir statlige avgifter og subsidier effektive verktøy for å styre folks valg. Mange politikere foretrekker at borgerne har det trangt økonomisk, da det øker statens styringskraft.
Høy pris på drivstoff og energi tvinger frem adferd som passer inn i det politiske narrativet. Din økonomiske smerte er ikke en uheldig bivirkning av politikken; den er selve verktøyet. Dette er en ideologisk tvangstrøye som reduserer individets evne til å ta frie valg basert på egne behov fremfor statlige påbud.
Veien videre for økonomisk frihet
Løsningen krever et fundamentalt brudd med dagens konsensustenkning. Vi må slutte å akseptere premisset om at staten er den beste forvalteren av samfunnets ressurser. For det første må den «aktive næringspolitikken» avvikles umiddelbart. Staten skal ikke plukke teknologiske vinnere.
For det andre må strøm- og drivstoffavgifter kuttes permanent. Dette er ikke subsidier; det er å la folk beholde sine egne penger. For det tredje må det settes et absolutt tak for hvor stor andel av verdiskapingen staten har lov til å beslaglegge. Norge trenger en politikk bygget på tall og realisme, ikke følelser og forfengelighet. Bare ved å flytte makten og kapitalen ut av departementene og tilbake til borgerne, kan vi sikre reell økonomisk frihet.
Liberalistisk Allianse Norge
