Isabel Raad i Dubai: Et rasjonelt forsvar for egen eiendom

Mens moralpolitiet raser over at Isabel Raad flytter egne penger til Dubai, bør vi heller stille spørsmålet: Hvorfor er det blitt en synd å beskytte fruktene av eget arbeid mot den norske statens lange lanker?

Det har gått et gisp gjennom redaksjonslokalene i Akersgata. Influenser og forretningskvinne Isabel Raad har, ifølge ferske tall, overført over 22 millioner kroner fra sine norske selskaper til De forente arabiske emirater. Reaksjonene er like forutsigbare som de er kunnskapsløse. På autopilot henter mediene inn «skatteeksperter» som rynker på nesen over såkalte skatteparadis, mens kommentarfeltkrigerne hytter med nevene mot en ung kvinne som tør å disponere sin egen formue.

La oss rydde unna støyen med en gang: Dette handler ikke om etikken i Dubai. Det handler om den manglende etikken i det norske skattesystemet.

Økonomisk selvforsvar er en menneskerett

Når en næringsdrivende i Norge gjør opp status i 2026, ser regnestykket dystert ut. Vi har en formuesskatt som tvinger eiere til å tappe selskapene sine for kapital – ikke for å bruke penger på seg selv, men for å betale staten for privilegiet av å eie driftsmidler. Vi har en skattepolitikk som sammen med selskapsskatten sørger for at staten tar brorparten av verdiskapingen. Og vi har en kronekurs som er i fritt fall, delvis grunnet den politiske usikkerheten dagens regjering har skapt.

At Isabel Raad velger å flytte kapital hun selv har opparbeidet gjennom hardt arbeid i et marked, er ikke «unndragelse». Det er rasjonelt selvforsvar. Enhver fornuftig investor søker trygg havn når stormen herjer hjemme. I Norge blir du straffet for å spare i bedrift. I Dubai blir du – enn så lenge – latt i fred. Det er et klassisk liberalistisk prinsipp at kapital flyter dit den behandles best. Akkurat nå behandles den som fienden i Norge.

Hykleriet rundt «Skatteparadis»

Begrepsbruken i norske medier er avslørende. Steder med lave skatter kalles «paradis», som om det er noe unaturlig eller syndig ved å la folk beholde sine egne penger. Norge, med sitt konfiskatoriske skattetrykk, fremstilles som normalen.

Men la oss trekke en linje tilbake til arkivet vårt. Vi har tidligere dekket hvordan den norske «bistandsadelen» opererer i de samme områdene. Som vi så da vi omtalte hvordan staten bryter samfunnskontrakten gjennom sløsing, har sentrale skikkelser i det norske maktapparatet ingen problemer med å nyte godt av luksuslivet i Emiratene når det passer dem. Forskjellen er fundamental:

• Isabel Raad flytter penger hun har tjent ved å selge produkter og tjenester folk frivillig kjøper.
• Bistandsadelen lever ofte liv finansiert av norske skattebetalere, gjennom systemer vi har dokumentert kanaliserer midler fra fellesskapet til en internasjonal elite.

Når de privilegerte i maktapparatet sitter i Abu Dhabi, er det stille fra moralistene. Når en ung, kvinnelig gründer gjør det samme med egne midler, er det en skandale. Dette viser med all tydelighet at det norske systemet ikke hater rikdom i seg selv – det hater rikdom som er skapt utenfor statens kontroll og velsignelse.

Når byråkratiet kveler verdiskaping

Saken om Raads 22 millioner er symptomatisk for en større trend vi har advart mot lenge. Vi ser det samme mønsteret som da Kjell Inge Røkke og en rekke andre profilerte investorer flyttet til Sveits. Hver gang noen drar, roper venstresiden på «strengere regler» og «exitskatt». De forstår ikke at de prøver å holde vann i hendene ved å knytte nevene hardere.

Gjennom fokus på begrenset statsmakt peker vi ofte på at skatt oppleves som plyndring når den går fra å finansiere fellesgoder til å finansiere et stadig svulstigere byråkrati og symbolske klimatiltak uten effekt. Isabel Raads exit er en stemmeavgivning. Hun stemmer med lommeboken mot et system som ser på henne som en melkeku.

Norge lekker kapital, talent og investeringsvilje. Rettslige avgjørelser i det siste bekrefter bare at rettsvesenet ofte verner om politikernes rett til å skattlegge fremfor individets rett til eiendom. Systemet beskytter seg selv.

Konklusjon: Et varsel, ikke en skandale

Vi bør takke Isabel Raad for at hun synliggjør konsekvensene av dagens politikk. Så lenge Norge insisterer på å være et «skattehelvete» for gründere, vil de som har muligheten, søke mot steder som respekterer privat eiendomsrett.

Det hjelper ikke å rope om fellesskap når fellesskapet styres av politikere som bruker andres penger som om det var monopolpenger. Løsningen er ikke å mure igjen utgangen, men å gjøre det attraktivt å bli værende. Inntil skattetrykket senkes og respekten for verdiskapere gjeninnføres, er Raads flyttelass bare begynnelsen. Kapitalen er tålmodig, men den er aldri lojal mot sine fangevoktere.