Det norske sentrumshøyret har i praksis abdisert fra rollen som skattekuttere. Ved å akseptere Torvik-utvalgets premiss om såkalt provenynøytralitet, garanterer Høyre, Venstre og KrF at statens størrelse forblir urørt. Resultatet er ikke lavere skatt; det er en ren skatteveksling der byrden flyttes fra en lomme til en annen. Reell skattelette krever kutt i offentlige utgifter, et politisk mot de borgerlige partiene for lengst ser ut til å ha mistet.
Hva betyr egentlig provenynøytralitet for din lommebok?
Begrepet høres ansvarlig ut, men i realiteten er det en felle for borgerlige velgere. Provenynøytralitet betyr at den totale skatteinngangen til staten skal forbli nøyaktig den samme. Kutter politikerne én milliard i formuesskatt, må de hente inn én milliard et annet sted.
Dette premisset låser debatten fast i et sosialdemokratisk rammeverk, hvor statens nåværende forbruk behandles som en naturlov ingen kan rokke ved. Skattebetalerne ender opp med å betale regningen uansett. Avgiftene på forbruk, eiendom eller drivstoff øker for å kompensere for kutt i inntektsskatt. Dette er ikke å redusere skattetrykket; det er kun å omorganisere det.
Hvorfor har Høyre blitt administratorer av sosialdemokratiet?
Sentrumsfellen har slukt de borgerlige partiene. Høyre, Venstre og KrF fungerer i dag som rene administratorer av den sosialdemokratiske velferdsstaten. De ønsker primært å drifte den litt mer effektivt enn Arbeiderpartiet, fremfor å redusere statens makt over individet.
Som vi tidligere har påpekt i Liberalistisk allianse, lider Høyre av en politisk personlighetsforstyrrelse der de forsvarer skatteletter i det ene øyeblikket, for så å kreve økte avgifter i det neste. «Trygg styring» har blitt en eufemisme for å bevare status quo. De mumler gjerne om kutt i formuesskatten når valget nærmer seg, men ofrer ofte egne løfter i budsjettforhandlinger for å unngå negativ presse. Konsekvensen er manglende forutsigbarhet for norsk næringsliv.
Hva er forskjellen på skatteveksling og reelle skattekutt?
Forskjellen er fundamental. En skatteveksling flytter en byrde, mens et skattekutt fjerner den helt.
- Skatteveksling: Kutter inntektsskatt, men øker moms og grønne avgifter. Statens makt og inntekter opprettholdes uforandret.
- Skattekutt: Kutter skatter og reduserer statens budsjett tilsvarende. Individets makt og kjøpekraft øker på bekostning av staten.
Næringslivet trenger rammevilkår som gjør det mulig å planlegge langsiktig. Dette er umulig når skattepolitikken reduseres til et nullsumspill der staten uansett skal ha sitt. Norge trenger et skatteforlik for å sikre forutsigbarhet, men dette uteblir når sentrumshøyre mangler ryggrad. Frp vil kutte, men mangler flertall alene, og sentrumshøyre velger konsekvent minste motstands vei.
Tør de borgerlige egentlig å kutte i statens utgifter?
Svaret er foreløpig nei. For å gi reelle skatteletter, må man tørre å kutte i offentlig sløsing, redusere byråkratiet og fjerne statlige subsidier. Det finnes ingen magisk formel for å beholde verdens dyreste offentlige sektor samtidig som man lover lavere skatter for folk flest.
Inntil Høyre, Venstre og KrF utfordrer selve premisset om statens størrelse, vil deres løfter om skattelette forbli en politisk bløff. Valget fremover handler ikke om hvilke skatter som skal veksles, men om hvem som skal ha makten over verdiskapingen: staten eller individet.
Liberalistisk Allianse Norge
