Statistisk sentralbyrå (SSB) varsler nå at styringsrenten kan settes opp allerede neste uke, og at forventede rentekutt skyves helt frem til 2029. Dette knuser regjeringens fortelling om en snarlig økonomisk lettelse for norske husholdninger. Den underliggende inflasjonen er gjenstridig, og når renten biter seg fast på dagens nivå i over fire år til, vil privat kjøpekraft svekkes ytterligere. Problemet er ikke Norges Bank, men en statlig pengebruk som mangler bakkekontakt.
Hvorfor forblir renta høy når inflasjonen skal ned?
Årsakssammenhengen er direkte, men politisk ubekvem. Som vi tidligere har påpekt i vår dekning av statlige luftslott som Morrow Batteries, driver den ekspansive finanspolitikken renten oppover. Når regjeringen pøser milliarder inn i ulønnsomme grønne prestisjeprosjekter, skapes det et kunstig press i økonomien. Det offentlige forbruket eser ut, og sentralbanken tvinges til å stramme inn for å hindre at kronen og prisene kollapser. Regningen for statens manglende evne til å prioritere sendes uavkortet til barnefamilier i form av økte boliglånsrenter.
Hvilke konsekvenser får SSBs prognose for individets frihet?
En styringsrente som forblir høy frem mot 2029 fungerer i realiteten som en nødvendig markedskorreks mot en overopphetet, politisk styrt økonomi. Den sørger for at kapitalen prises riktig etter risiko, og fungerer som en sivilisatorisk sil som skiller levedyktig næringsliv fra zombie-selskaper som kun eksisterer på nåde av billig kreditt og statlige subsidier.
For den vanlige borger er beskjeden fra SSB likevel brutal: Så lenge staten nekter å kutte i egne, enorme utgifter, er det individet som må ofre sin økonomiske frihet for å rydde opp i makroøkonomien. Dette er prisen for en politikk som prioriterer statlig ekspansjon over privat eiendomsrett og handlefrihet.
Liberalistisk Allianse Norge
