EU og Mercosur signerer handelsavtale og assosiasjonsavtale etter hele 26 år

Det tok ikke ett år, ikke fem, men tjueseks år. Etter en diplomatisk maraton som kunne ha utmattet selv den mest tålmodige byråkrat, har EU og Mercosur-blokken som består av Brasil, Argentina, Uruguay og Paraguay endelig satt penn mot papir. Avtalen, som ble signert foran et beundrende korps av diplomater, etablerer verdens største frihandelsområde med 700 millioner mennesker. Lederne kaller det en «seier for multilateralismen».

Vi andre bør kanskje stille et enklere spørsmål: Hvorfor tar det et kvart århundre for politikere å bli enige om at folk skal få lov til å kjøpe og selge varer til hverandre uten at staten tar en straffetoll?

Byråkratiets tunge kvern

Det er en iboende ironi i at det feires som en «bragd» når systemet bruker 26 år på å fjerne hindringer det selv har skapt. Frihandel er i sin reneste form enkelt: Du har en vare, jeg vil kjøpe den, og vi blir enige om prisen. Men i EUs korridorer – og i de proteksjonistiske bastionene i Sør-Amerika – har denne enkelheten blitt overkjørt av tusenvis av sider med kravspesifikasjoner, standarder og klausuler.

Det vi ser her, er ikke bare en handelsavtale; det er et kroneksempel på den moderne teknokratiske metoden. I stedet for å rive ned murene, bygger man intrikate dører der kun de som oppfyller byråkratiets detaljkrav slipper gjennom. Som vi tidligere har påpekt i vår dekning av EUs forhandlinger med Storbritannia, er Brussel eksperter på å bruke handelsavtaler som brekkstang for politisk styring. Det handler sjelden bare om handel; det handler om eksport av reguleringer.

Milei møter Brussel

Et fascinerende aspekt ved denne avtalen er dynamikken med Argentina. Som vi har rapportert tidligere, kjører president Javier Milei en kompromissløs «motorsag-politikk» mot statlig innblanding hjemme i Buenos Aires. Han representerer alt EU-eliten vanligvis forakter: deregulering, kutt i offentlig forbruk og en uttalt skepsis til overnasjonale klimakrav.

Likevel er det nettopp Mercosur – med Milei og Brasils Lula ved roret – som nå inngår partnerskap med verdens mest reguleringskåte blokk. For Milei handlet dette trolig om pragmatisme: Argentinas økonomi trenger desperat tilgang til markeder for å reise seg etter tiår med peronistisk vanstyre. For EU er det en måte å sikre seg råvarer og geopolitisk innflytelse i en tid der Kina spiser seg innpå.

Hva betyr dette for Norge?

Selv om Norge står utenfor EU, påvirkes vi direkte gjennom EØS og våre egne EFTA-forbindelser. En gigantavtale av denne typen vil sette ytterligere press på norske særinteresser. Norske bønder og landbrukssamvirket, som lever beskyttet bak høye tollmurer, vil utvilsomt se med skrekk på at argentinsk biff og brasiliansk soya får lettere innpass i Europa. Priskonkurranse er som kjent gift for ineffektive systemer.

Men for norske forbrukere og eksportrettet næringsliv er bildet annerledes. Økt handel betyr lavere priser og større utvalg. Det avslører dikotomien i norsk politikk: Vi liker å prate varmt om global solidaritet og handel, men så snart noen kan produsere mat billigere og bedre enn oss, stenger vi grensene under påskudd av «kvalitet» eller «beredskap».

En illusjon av frihet?

Selv om signaturen er satt, gjenstår den virkelige testen: Ratifiseringen. I land som Frankrike står landbrukslobbyen klar med traktorer og møkkaspredere for å blokkere enhver import som truer deres subsidierte eksistens. Det er her vi ser «frihandelens» begrensninger i et statstyrt Europa. Politikere vil gjerne ha eksportinntektene, men de tør ikke ta kostnaden ved reell konkurranse.

Avtalen mellom EU og Mercosur er isolert sett et positivt steg bort fra isolasjonisme. Men la oss ikke lure oss selv til å tro at dette er en seier for det frie markedet. Det er en seier for «managed trade» – styrt handel – der byråkrater på begge sider av Atlanteren har brukt nesten tre tiår på å bli enige om spillereglene for noe som burde være en grunnleggende rettighet: Å handle fritt med hvem man vil.

For oss i Norge bør dette være en påminnelse. Mens verden knytter seg tettere sammen, tviholder vi ofte på tollmurer som hører fortiden til. Kanskje er det på tide at vi, inspirert av både argentinske reformer og europeisk markedstilgang, tør å slippe konkurransen løs.