Norge skriker etter omstilling, men politikerne har bundet hendene på dem som skal stå for den. Mens festtalene handler om «innovasjon» og «grønt skifte», sørger skattesystemet effektivt for at vanlige lønnsmottakere forblir nettopp det: Lønnsmottakere. Det er på tide å snakke om elefanten i rommet: Inntektsskatten er den største barrieren mot et dynamisk næringsliv.
Drømmen som drukner i skatteseddelen
Enhver som har forsøkt å starte en bedrift vet at den kritiske faktoren er startkapital. Vi snakker ikke om de store milliardene, men om den første millionen eller tre – «seed-kapitalen» som gjør at du tør å si opp jobben, leve uten lønn i tolv måneder, og investere i utstyr eller prototyper. I dagens Norge er denne kapitalakkumuleringen tilnærmet umulig for folk flest.
Du er fanget i en skattemessig skrustikke. Staten forsyner seg grovt av lønningsposen din hver eneste måned, lenge før du rekker å sette av penger til din egen forretningsidé. Med et samlet skatte- og avgiftstrykk som effektivt konfiskerer brorparten av verdiskapingen din, holder systemet deg som en økonomisk leilending. Vi lever i et system designet for å produsere lydige byråkrater og ansatte i store konsern, ikke selvstendige verdiskapere.
Tallenes tale: Skatt dreper gründerskap
Dette er ikke synsing; det er ren matematikk og observerbare fakta. Se på forskjellene mellom Norge og USA. I «mulighetenes land» er 12 prosent av arbeidsstyrken selvstendig næringsdrivende («self-employed»). I Norge ligger vi og vaker rundt magre 7 prosent. Dette gapet er ikke kulturelt betinget – nordmenn er ikke mindre kreative eller arbeidsomme. Forskjellen ligger i insentivene.
Internasjonale data og elastisitetsmodeller fra OECD indikerer at en fjerning av inntektsskatten kunne gitt oss en økning på 20 til 50 prosent flere gründere. Vi snakker om 20.000 til 40.000 nye bedriftsetableringer – årlig. Tenk på ringvirkningene av dette. Det er her fremtidens arbeidsplasser skapes, ikke i departementenes endeløse utredninger.
Vi ser det samme mønsteret i land som Estland, hvor skattesystemet er rigget for vekst fremfor fordeling. Lav skatt på inntekt og utbytte gjør at kapitalen blir værende der den hører hjemme: Hos dem som skaper verdiene. I Norge, derimot, velger vi å straffe suksess før den i det hele tatt har inntruffet.
Staten får nok – vi betaler allerede dobbelt
Motargumentet fra venstresiden og sentrumsbyråkratene er alltid det samme: «Hvordan skal vi finansiere velferden?» Dette er en falsk premiss. Staten håver allerede inn enorme summer på arbeidskraften vår, helt uavhengig av din personlige inntektsskatt.
Før du ser en krone på lønnsslippen, har arbeidsgiveren din betalt 14,1 prosent i arbeidsgiveravgift. Deretter trekkes du 7,6 prosent i trygdeavgift (for lønnsinntekt). Legg til merverdiavgift på alt du kjøper, særskatter på strøm, bil, sukker og alkohol, samt formueskatten som langsomt kveler norsk eierskap. Staten har mer enn nok inntekter. Inntektsskatten er i denne sammenheng bare en ekstra straff for å yte en innsats.
Som vi har sett i våre tidligere analyser av offentlig sektors vekst, kontrollerer det offentlige nå svimlende 66 prosent av BNP. Når vi vet at Innovasjon Norge deler ut skattebetalernes penger for å «hjelpe» gründere – penger de først har tatt fra de samme gründerne gjennom skatteseddelen – blir sirkuset komplett. Det er en ineffektiv og byråkratisk omvei som tjener systemet, ikke markedet.
Frihet fra byråkratiets overherredømme
Dagens modell skaper et kunstig skille mellom «oss» (folket) og «dem» (politikerne). De ønsker at du skal stå med lua i hånden hos Innovasjon Norge og be om tilskudd til din idé. De vil ha kontroll. De vil bestemme hvem som er verdige vinnere, basert på politiske moter som «bærekraftsmål» eller «distriktsprofil», fremfor faktisk lønnsomhet.
Løsningen er å skrote hele tilskuddsindustrien, slik Fremskrittspartiet nylig har foreslått i sine alternative budsjetter. Bruk heller de innsparte milliardene – og mer til – på å fjerne inntektsskatten. Gi folk muligheten til å spare opp til seg selv. Da får vi et næringsliv bygget på reell risiko og ekte penger, ikke på statlige steroider.
Konklusjon: Stagnasjon eller revolusjon
Hvis vi fortsetter på dagens kurs, med økende offentlig forbruk og et skattetrykk som hemmer privat kapitaldannelse, styrer vi mot stagnasjon. De skarpeste hodene vil enten bli konforme lønnsmottakere i staten, eller de vil flytte til Sveits, USA eller andre steder hvor innsats lønner seg.
Alternativet er en nullskatt-visjon. Det ville vært det kraftigste verktøyet for sosial mobilitet i moderne norsk historie. Det ville gjort hver eneste lønnsmottaker til en potensiell kapitalist, en potensiell gründer. Men det krever at politikerne tør å slippe jerngrepet om lommeboken vår. De må slutte å leke butikk med våre penger, og heller la oss bygge butikken selv.
Liberalistisk Allianse Norge
