Mileis Argentina betaler gjelden: Motorsagen leverer tall

Når virkeligheten banker på døren: Argentina gjør opp for seg

Det er en setning man sjelden har kunnet skrive om søramerikansk økonomi de siste tiårene, men her er den: Argentina har nettopp betalt et avdrag på 4,3 milliarder dollar til sine kreditorer. Mens norske medier og politikere ofte er opptatt av å male et bilde av Javier Milei som en «eksosrisk populist», viser de kalde, harde tallene nå at hans såkalte «motorsag-økonomi» leverer resultater som den etablerte politiske eliten sa var umulige. Som vi tidligere har sett i analysen av hvordan Mileis motorsag leverer, er dette en bekreftelse på en varslet kursoppdatering.

Betalingen, som ble gjennomført ved hjelp av en såkalt repo-avtale med seks internasjonale banker og midler fra privatiseringen av statlige demninger, er ikke bare en finansiell transaksjon. Det er et ideologisk jordskjelv. Det demonstrerer at en nasjon kan reise seg fra ruinene av sosialistisk vanstyre ved å selge unna statlig makt og prioritere regnskapsmessig ansvarlighet. For norske lesere, som er vant til at staten alltid eser ut, bør dette være en vekker.

Slutten på «gratis penger»-regimet

La oss se nærmere på hva som faktisk har skjedd. Regjeringen i Buenos Aires har benyttet en kombinasjon av finansielle instrumenter og salg av statlig eiendom for å honorere gjelden. Det sentrale elementet her er privatiseringen. Ved å selge unna statlige vannkraftverk – demninger som i årevis har vært gjenstand for byråkratisk ineffektivitet – frigjør Milei kapital til å betale gamle synder.

Dette står i en skrikende kontrast til den politikken vi ser i store deler av Vesten, og spesielt i EU. Mens overnasjonale systemer ofte forsøker å låne seg ut av kriser ved å stifte fellesgjeld som binder medlemslandene til masten, gjør Argentina det motsatte: De reduserer statens balanse for å gjenvinne suverenitet. Det er tydelig at Mileis mandat for liberalistiske reformer nå materialiserer seg i faktisk politikk.

Det er her skillet går mellom ansvarlig markedspolitikk og populistisk venstresidepolitikk: Den ene siden tror man kan trykke penger for å dekke over feil. Den andre siden forstår at regningen alltid må betales, enten gjennom inflasjon (som rammer de fattigste) eller gjennom kutt og salg av eiendeler.

Motorsagen virker: Fra underskudd til overskudd

Kritikerne hylte da Milei lanserte sine kutt. De advarte mot sosial nød og økonomisk kollaps. Men hva viser fasiten så langt? Da den nye administrasjonen tok over, arvet de et budsjettunderskudd på 5 prosent av BNP og en månedlig inflasjon på svimlende 25 prosent mot slutten av 2023. Landet var i praksis bankerott, kvalt av peronistenes subsidier og reguleringer.

Gjennom deregulering, fjerning av priskontroller og en brutal slanking av statsapparatet, har Argentina nå oppnådd sitt første budsjettoverskudd på over ti år. Inflasjonen er på vei ned. Dette er ikke tilfeldig. Det er den direkte konsekvensen av å fjerne «skrivebordspolitikk» og la markedet puste igjen.

Vi ser her den samme logikken som ofte preger debatten når Trumps økonomiske politikk leverer kraftige resultater. Når man fjerner statlige barrierer og slutter å bruke penger man ikke har, reagerer økonomien positivt. Det er ikke magi, det er logikk. Men for en politikerklasse som har bygd karrierer på å fordele andres penger, fremstår denne logikken som kjetteri.

Privatisering er ikke et banneord

Bruken av inntekter fra privatisering av demninger for å betale gjeld er et mesterstykke i politisk prioritering. Hvorfor skal staten eie og drifte kraftverk hvis de ikke klarer å betjene gjelden sin? I Norge er tanken på å selge statlig infrastruktur nærmest tabu, beskyttet av en retorikk om «arvesølvet». Men arvesølvet har ingen verdi hvis huset brenner ned.

Argentina beviser at privatisering og finansielt ansvar ikke er «sosial dumping», men en nødvendighet for å redde en ruinert økonomi fra de politiske klassenes overherredømme. Alternativet – å misligholde gjelden igjen – ville ha stengt Argentina ute fra internasjonale markeder i tiår til og ført til enda større nød for befolkningen.

Lærepenge for Norge

Hvorfor er dette relevant for oss her oppe på berget? Fordi vi ser tegn til at norske velgere også begynner å gå lei av statlig ineffektivitet. FrPs rekordmåling på 31,9 prosent indikerer at folk ønsker handlekraft fremfor byråkrati. Selv om Norge flyter på oljepenger og ikke står i en akutt gjeldskrise som Argentina, har vi den samme tendensen til å la offentlig sektor ese ut ukontrollert.

Argentina viser oss fremtiden hvis vi glemmer grunnleggende økonomiske prinsipper. Men mer oppløftende: De viser oss også veien ut. Mileis snuoperasjon demonstrerer at det er mulig å rulle tilbake statens makt. Det krever politisk mot, og det krever at man tåler stormen fra de som lever av systemet. Gjeldsbetalingen på 4,3 milliarder dollar er beviset på at Argentina har valgt den tunge veien opp, fremfor den lette veien utfor stupet.