Når den politiske venstresiden i USA snakker om «demokratiets spilleregler», gjelder det tydeligvis bare for motparten. Vi er vitne til en retorisk eskalering som er så grotesk at den nesten unnslipper radaren til norske hovedstrømsmedier – rett og slett fordi den ikke passer inn i fortellingen om Donald Trump som den eneherskende skurken. Representanten Ilhan Omar (D-MN) har krysset en grense som burde fått varsellampene til å blinke i alle redaksjoner som påberoper seg nøytralitet.
I et forsøk på å avlede oppmerksomheten fra omfattende svindelsaker i eget valgdistrikt, tyr Omar nå til antydninger om at den tidligere presidenten er pedofil, samtidig som hun implisitt tar til orde for at han bør henrettes for «landsforræderi». Dette er ikke bare usmakelig; det er et kalkulert spill med livfarlige konsekvenser i et allerede overopphetet politisk klima.
Når ordene betyr dødsstraff
La oss skrelle vekk eufemismene. I amerikansk politikk og rettspraksis er «treason» – landsforræderi – en av de ytterst få forbrytelsene som kan medføre dødsstraff. Når Ilhan Omar stempler sine politiske motstandere som forrædere, er det ikke en metafor. Det er en juridisk anklage som i sin ytterste konsekvens inviterer til statlig sanksjonert henrettelse av opposisjonen. Hun avsluttet nylig en tirade på X med å påpeke at pedofile i Somalia blir henrettet, i samme åndedrag som hun rettet anklager mot Trump.
Dette faller inn i et mønster vi i LA Norge gjentatte ganger har advart mot: en språklig krigføring der begreper omdefineres for å delegitimere politisk uenighet. Som vi tidligere har dokumentert i vår dekning av hvordan USA politiserer loven, blir konservativ misnøye raskt stemplet som eksistensielle trusler, mens venstresidens aggressive utfall bagatelliseres. Omar vet nøyaktig hvilke signaler hun sender til sine mest radikale følgere. Det er en invitasjon til vold, kamuflert som rettferdighet.
Avledningsmanøverens mestere
Hvorfor kommer dette nå? Tidspunktet er neppe tilfeldig. Omar står midt i en storm knyttet til den massive «Feeding Our Future»-svindelen i Minnesota, hvor enorme summer ment for skolemat havnet i lommene på aktører i det somaliske miljøet – miljøer Omar har tette bånd til. Ved å kaste ut de groveste anklagene man kan finne – pedofili og landsforræderi – mot Trump, bruker hun en klassisk taktikk: Angrep er det beste forsvar.
Her ser vi dobbeltmoralens sanne ansikt. Anklagene om pedofili fremstår spesielt hule når vi ser på fakta. Som vi nylig avdekket i vår sak om hvordan Clinton ignorerte Kongressen om Epstein-forhold, er det nettopp Trump som ikke ble implisert i Epsteins overgrep, og som aktivt kastet Epstein ut av Mar-a-Lago. Men fakta betyr lite når målet er å skape støy. Omar og «The Squad» opererer ikke i en sannhetssøkende sfære, men i en maktpolitisk virkelighet der alle midler er tillatt for å knuse motstanderen.
Den «gode» hatretorikken
Det er her norske medier svikter sitt samfunnsoppdrag. Hadde en republikansk representant antydet at en demokratisk leder burde henrettes, ville vi sett endeløse analyser om «fascismens retur» på Dagsrevyen. Når Omar gjør det, møtes det med en øredøvende stillhet eller bortforklaringer om at hun er «provosert».
Data viser at 77 % av amerikanere nå mener at politikernes ordbruk oppmuntrer til fysisk vold. Når folkevalgte normaliserer tanken om å henrette sine fiender gjennom anklager om forræderi, er de med på å rive ned den sivilisatoriske demningen som holder volden i sjakk. Dette er ikke kamp for demokratiet; det er en autoritær impuls importert inn i vestlig politikk.
Konsekvensen av en grenseløs stat
Fra et liberalistisk ståsted er denne saken en påminnelse om hvorfor vi må være skeptiske til politisk maktkonsentrasjon. Når politikere begynner å se på rettssystemet som et våpen for å eliminere rivaler fysisk eller sosialt, har staten blitt for mektig. Omars retorikk er symptomatisk for en politikerklasse som har mistet kontakten med virkeligheten, og som tror de står hevet over anstendighetens grenser.
Løsningen er ikke å svare med samme mynt, men å avsløre hykleriet og insistere på prinsipper. Vi må forkaste premisset om at politiske motstandere er «forrædere» som fortjener døden. I stedet må vi kjempe for et samfunn der statens makt er så begrenset at det ikke spiller noen rolle hvem som sitter ved roret – fordi de uansett ikke har makten til å bruke systemet som en slegge mot sine borgere.