Det er sjelden kost i norsk politikk at noen tør å utfordre velferdsstatens aller helligste ku. Når Høyres Anna Molberg og Henrik Asheim nå tar til orde for et bredt forlik for å stramme inn sykelønnsordningen, begår de det enkelte vil kalle politisk selvmord. Jeg kaller det et sårt tiltrengt anfall av realisme. I årevis har vi lullet oss inn i en fortelling om at vi er «verdens beste land å bo i», samtidig som vi paradoksalt nok er verdens sykeste befolkning. Det henger ikke på greip. Det er på høy tid at vi erkjenner at sykelønnsordningen, i sin nåværende form, ikke bare er en økonomisk hemsko, men en ordning som skaper perverse insentiver og premierer passivitet fremfor produktivitet.
Verdens friskeste nasjon med verdens sykeste statistikk
Premisset til Molberg er like enkelt som det er provoserende for venstresiden: «Det er grunn til å tro at vi i Norge sykemelder for noe man ikke sykemelder for i andre land.» Dette er ikke en løs påstand fra en kynisk markedsliberalist, det er et ubestridelig faktum underbygget av enhver komparativ statistikk du legger på bordet. Våre naboer i Sverige og Danmark har for lengst innført karensdager eller redusert kompensasjonsgraden. Resultatet? Et drastisk lavere sykefravær enn oss.
Er nordmenn biologisk svakere enn svensker? Er norsk arbeidsliv mer brutalt enn det danske? Selvsagt ikke. Forskjellen ligger i insentivstrukturen. I Norge er sykdom gratis for arbeidstakeren. Det koster deg bokstavelig talt ikke en krone å bli hjemme. Når prisen på en vare – i dette tilfellet fritid finansiert av naboen – settes til null, vil etterspørselen naturlig nok skyte i været. Dette er grunnleggende markedsøkonomi, et fagfelt norske politikere ofte later som opphører å eksistere så snart de trer inn i Stortingssalen.
Skattetrykket vs. hva vi får igjen
Vi må se dette i sammenheng med det totale bildet. Som vi har argumentert for i tidligere analyser av regjeringens skattepolitikk, betaler norske bedrifter og arbeidstakere nå rekordhøye skatter. Vi ser kapitalflukt, en kronekurs i fritt fall, og en økende mistillit til norske rammevilkår – eksemplifisert ved den katastrofale lakseskatten som raserte investeringsviljen langs kysten. Hva får vi igjen for denne massive inndragningen av privat kapital?
Vi får et offentlig forbruk som er ute av kontroll. Vi finansierer en sykelønnsordning som koster samfunnet rundt 60 milliarder kroner årlig, penger som kunne vært brukt på infrastruktur, forsvar eller skattelette for å stimulere vekst. I stedet pøses de inn i et system som oppmuntrer til fravær. Det er en direkte overføring fra de som står opp om morgenen og skaper verdier, til et system som ikke stiller krav. Når vi vet at offentlig sektor eser ut, og at privat sektor må bære hele gildet, er dagens sykelønnsordning en hån mot verdiskapningen.
Den ubekvemme sannheten om hvem som rammes
Det kommer umiddelbart til å bli en skyttergravskrig om kjønn. Tallenes tale er klar: Det er kvinner som har det høyeste sykefraværet i Norge. Kritikerne av kutt, anført av LO og venstresiden, vil hyle om at en innstramming er et «kvinnefiendtlig» tiltak. Det er en intellektuell snarvei vi i LA Norge avviser. Å frede en ordning som fungerer dårlig, bare fordi den benyttes mest av en spesifikk gruppe, er bjørnetjenestens definisjon.
Kan det tenkes at det høye fraværet blant kvinner ikke skyldes at norske kvinner er spesielt skjøre, men at de er overrepresentert i offentlig sektor – en sektor preget av lavere effektivitetskrav og en kultur der «litt vondt i viljen» lettere aksepteres som sykemeldingsgrunnlag? Vi ser en tendens til sykeliggjøring av normale livsutfordringer. Sorg, slitasje og hverdagslige påkjenninger er blitt medisinske diagnoser som kvalifiserer til full lønn. Det er en farlig vei å gå. Ved å opprettholde 100 prosent dekning, låser vi paradoksalt nok mange kvinner fast i en passiv tilværelse i stedet for å insentivere tilpasning og deltakelse.
Høyre våkner fra dvalen
At initiativet kommer fra Høyre-topper som Asheim og Molberg, er et signal om at partiet kanskje er i ferd med å finne tilbake til sin ideologiske ryggrad etter år med sentrumsorientert tåkeprat under Erna Solbergs «sitt stille i båten»-strategi. Solberg har tidligere lovet å frede ordningen, et løfte som bærer alle kjennetegn på politisk feighet fremfor ansvarlig styring. Når Asheim nå signaliserer at han vil ta kampen på landsmøtet, er det et tegn på at tyngdekraften endelig har nådd Høyres Hus.
Det er på høy tid å erstatte moralsk posering med konsekvensetikk. Vi kan ikke vedta oss bort fra virkeligheten. En velferdsstat som deler ut penger uten motytelser, og som skjermer individet fra enhver økonomisk konsekvens av eget fravær, er dømt til å kollapse under sin egen vekt. Det handler ikke om å være slem mot de syke; det handler om å redde systemet for de som faktisk trenger det.
Fra skrivebordsteori til virkelighet
Vi ser det samme mønsteret her som i debatten om rettsvesenet og energipolitikken, temaer vi i LA Norge følger tett. Byråkrater og politikere konstruerer systemer basert på hvordan de ønsker at verden skal være, ikke hvordan mennesket faktisk fungerer. Mennesker reagerer på insentiver. Hvis det lønner seg å jobbe, jobber folk. Hvis det er like lønnsomt å være hjemme, vil flere være hjemme. Så enkelt, og så brutalt, er det.
Høyre sitt forsøk på å redusere sykelønn er en lakktest på om norske politikere evner å ta upopulære valg for å sikre landets fremtid. Alternativet er å fortsette festen til musikken stopper, og regningen sendes til en stadig skrumpende andel av befolkningen som faktisk går på jobb hver dag. Det er på tide med omkamp. Det er på tide at regnestykket går opp.
Liberalistisk Allianse Norge
Oddbjørn Sjursen
