Det er tall så store at de nesten mister sin mening for den jevne lønnsmottaker, men konsekvensene er brutalt virkelige. På kun én enkelt måned har California – staten som lenge har smykket seg med tittelen som verdens femte største økonomi – opplevd et formuestap på svimlende 1000 milliarder dollar. Det tilsvarer en bioilion, eller en «trillion» på amerikansk. Hva utløste dette økonomiske jordskjelvet? Var det en naturkatastrofe? En krig? En kollaps i teknologisektoren? Nei.
Det var prat. Det var ren, skjær politisk retorikk fra skrivebordspolitikere som lever så fjernt fra verdiskapingens realiteter at de tror man kan skattlegge velstand inn i eksistens.
Progressive krefter i California har lenge presset på for en ny «milliardærskatt». Forslaget, som ennå ikke en gang er blitt lov, har sendt sjokkbølger gjennom investormiljøene og ført til en kapitalflukt av bibelske proporsjoner. Dette er et skoleeksempel på hvordan trusler om konfiskering av eiendom får rasjonelle aktører til å flytte verdiene sine dit de er trygge. For oss i Norge bør dette være mer enn en nyhetssak fra «over dammen»; det er et gult, blinkende varsellys for vår egen økonomiske fremtid under dagens rødgrønne regime.
Når retorikk blir til økonomisk ruin
La oss se nærmere på mekanismene her. Forslaget som har skapt panikk, innebærer en årlig skatt på 1 prosent på nettoformue over 50 millioner dollar, og en skatt på 1,5 prosent på formuer over 1 milliard dollar. I tillegg diskuteres det beskatning av urealisert gevinst. Dette er den hellige gral for sosialister verden over: ideen om at man kan skattlegge papirverdier som om de var kontanter i banken.
Reaksjonen fra markedet var umiddelbar og nådeløs. Venturekapitalister og investorer, inkludert profiler som Chamath Palihapitiya, advarer nå om at California effektivt begår økonomisk selvmord. Når kapitalen flykter, forsvinner ikke bare tallene på et regneark. Det som forsvinner, er investeringsviljen, risikokapitalen som finansierer nye oppstartsbedrifter, og til syvende og sist: skattegrunnlaget som finansierer velferdsstaten.
Det ironiske – og tragiske – er at guvernør Gavin Newsom nå desperat forsøker å bremse forslaget. Han ser det som vi liberalister har visst hele tiden: Du kan klippe sauen mange ganger, men du kan bare flå den én gang. California er i ferd med å flå investorene, og saueflokken har brutt seg ut av innhegningen.
San Francisco som spøkelsesby: En advarsel
Konsekvensene av denne fiendtlige politikken overfor verdiskapere er allerede synlige i gatebildet. San Francisco, en gang juvelen i teknologikronen, sliter nå med tomme kontorbygg, en eksplosjon i kriminalitet og en forvitrende infrastruktur. Når de rikeste skattebetalerne flytter til stater som Texas og Florida – stater som forstår at lav skatt tiltrekker seg vekst – kollapser inntektsgrunnlaget for de offentlige tjenestene.
Dette er kjernen i problemet med «oss mot dem»-retorikken som venstresiden pisker opp. De fremstiller økonomien som et nullsumspill, hvor den enes rikdom er årsaken til den andres fattigdom. Sannheten er det motsatte. Når milliardærene drar, er det ikke de andre milliardærene som lider mest. Det er læreren, sykepleieren, brannmannen og den kommunale arbeideren som mister jobben eller får kutt i pensjonen fordi statskassen er tom. Det er middelklassen som må plukke opp regningen for politikernes stormannsgalskap.
Urealisert gevinst: Et angrep på eiendomsretten
Konseptet med å skattlegge urealisert gevinst er et fundamentalt angrep på sunn fornuft og eiendomsrett. Se for deg at du eier et hus. Verdien stiger på papiret fordi markedet er hett. Du har ikke solgt huset, du har ikke fått noen penger på konto. Likevel kommer skattefutene og krever en andel av den teoretiske verdkøkningen. For å betale regningen må du kanskje selge huset. Det er definisjonen på konfiskering.
Når dette prinsippet overføres til bedrifter og aksjer, tvinges gründere til å selge seg ut av sine egne livsverk bare for å betale skatt på en verdi som kan fordufte i morgen ved et børskrakk. Det er en oppskrift på å drive eierskap ut av hendene på de som skaper verdiene, og over i hendene på utenlandske oppkjøpsfond eller statlige byråkrater.
Den norske parallellen: Støres «California-drøm»
Det er her det begynner å bli ubehagelig nært for oss nordmenn. For mens vi rister på hodet av California, fører vår egen regjering en politikk som er skremmende lik. Under Støre og Vedums ledelse har vi sett en klappjakt på norske formuer som savner sidestykke i moderne tid. Resultatet? Akkurat det samme som i California: Kapitalflukt.
Kjell Inge Røkke, Øystein Stray Spetalen, og en lang rekke unge, lovende entreprenører har pakket kofferten og flyttet til Sveits. Hvorfor? Ikke fordi de ikke vil bidra, men fordi det norske skatteregimet – med formuesskatt på arbeidende kapital og trusler om en drakonisk «exit-skatt» – gjør det bedriftsøkonomisk uansvarlig å bli værende. De blir jaget ut av landet av en regjering som prioriterer ideologisk renhet over økonomisk realisme.
Regjeringens svar på flukten har ikke vært selvransakelse eller en justering av kursen. Tvert imot. De har strammet grepet ytterligere med forslag om exit-skatter som i praksis fungerer som en mur rundt landet. Det er den samme mentaliteten vi så i Øst-Europa før murens fall: Hvis folk vil dra fordi systemet ditt er dårlig, så forbyr du dem å dra, eller du straffer dem så hardt at de mister alt på veien ut.
De immobile betaler prisen
Historien og samtiden viser oss det samme mønsteret gang på gang. Når byrden på mobil kapital blir for stor, flytter den. Kapital er som vann; den renner dit motstanden er minst. Tilbake sitter de «immobile» – vanlige lønnsmottakere, småbedriftseiere som er bundet til lokalsamfunnet, og de som er avhengige av offentlige ytelser.
Vi ser nå konturene av et Norge hvor verdiskapingen forvitrer, mens det offentlige byråkratiet eser ut. Vi bruker milliarder på prestisjeprosjekter innen «grønn industri» med tvilsom lønnsomhet, subsidiert av skattebetalerne, samtidig som vi jager bort de private investorene som kunne skapt bærekraftige arbeidsplasser uten sugerør i statskassen.
Sovjetunionens kollaps lærte oss at et samfunn som straffer suksess og forsøker å detaljstyre økonomien fra et skrivebord, til slutt vil gå tom for andres penger. I Norge har vi oljefondet som en buffer, en sovepute som maskerer symptomene en stund til. Men California har nettopp vist oss hvor fort det kan snu. En billion dollar på en måned. Hvor mye norsk kapital har forsvunnet til Sveits det siste året? Mørketallene er sannsynligvis større enn vi liker å tro.
En advarsel til velgerne
Det som skjer i California er ikke en anomali; det er den logiske konsekvensen av en politikk som ser på næringslivet som en fiende og velstand som noe mistenkelig. Når politikere bruker begreper som «dugnad» for å rettferdiggjøre ekspropriasjon av privat eiendom, bør alle alarmer gå.
Vi står ved et veiskille. Vi kan fortsette ned den veien Støre, Vedum og deres allierte i SV staker ut – en vei brolagt med gode intensjoner, byråkratisk overmot og økende statlig makt, som leder mot økonomisk stagnasjon og tap av velferd. Eller vi kan anerkjenne at økonomisk frihet, forutsigbare rammevilkår og respekt for eiendomsretten er fundamentet for et velstående samfunn.
California har mistet en billion dollar på å flørte med sosialistiske ideer i en kapitalistisk virkelighet. Spørsmålet er ikke om Norge har råd til å gjøre det samme. Spørsmålet er om vi har råd til å la være å snu før det er for sent. For når de siste investorene har slukket lyset og dratt til Zug, hjelper det lite med moralsk indignasjon fra Stortingets talerstol. Da sitter vi igjen i mørket, alle sammen.
Liberalistisk Allianse Norge
1 kommentar
Comments are closed.