Britisk energiselvmord: En gavepakke til Norge?

Britisk energiselvmord: En gavepakke til norske verdiskapere?

Storbritannia har bestemt seg for å trekke ut støpselet for sin egen fremtid. I en tid preget av geopolitisk uro og energiknapphet, velger den britiske regjeringen bevisst å gjøre sine borgere til gisler av utenlandske energitilbydere. Dette er ikke «grønn omstilling» i praksis. Det er planlagt fattigdom forkledd som moralsk overlegenhet, og det representerer en unik markedsmulighet for Norge – hvis vi tør å gripe den.

Nyheten om at Storbritannia stanser all ny leting etter olje og gass i Nordsjøen er et skoleeksempel på politisk overslagshandling. Fra å være en energinasjon som en gang drev den industrielle revolusjon, reduserer britene seg nå til en importavhengig klientstat. Resultatet er brutalt og målbart: Nedstengningen gjør at Storbritannia blir tre ganger mer avhengig av importert gass enn de var som selvforsynt nasjon.

Dette skjer under Keir Starmer ledelse, en politiker som synes å tro at man kan vedta fysiske lover på nytt gjennom parlamentariske beslutninger. Vi ser her konsekvensen av skrivebordspolitikk på sitt aller verste: En elite som prioriterer symbolske klimamål over nasjonal sikkerhet og borgernes kjøpekraft. Dette minner sterkt om de advarslene vi tidligere har fremmet i analysen av Storbritannias Net Zero-sjokk, hvor regningen er estimert til astronomiske summer.

Når ideologi trumfer realiteter

Vi har i tidligere analyser advart mot kostnadene ved det britiske «Net Zero»-prosjektet, som har en prislapp på svimlende 60 000 milliarder kroner. Det vi ser nå, er den operasjonelle gjennomføringen av denne økonomiske vandalismen. Det dreier seg om en systematisk nedbygging av fungerende infrastruktur før reelle alternativer er på plass. Dette er et klassisk eksempel på et energipolitisk havari der ideologi kolliderer med fysiske realiteter.

Bildet er det samme over store deler av Europa:

• Storbritannia har allerede avviklet sin kullkraft.
• Tyskland har begått det ultimate energisviket ved å redusere kjernekraftkapasiteten med 70 prosent.
• Nå følger London opp med å strupe tilførselen av egen gass.

Det oppstår her et enormt vakuum i det europeiske kraftmarkedet. Når vinden ikke blåser og solen ikke skinner over Nordsjøen, står britene igjen uten egen baselast. De har frivillig gitt fra seg nøklene til eget hus, noe som minner om problemstillingene vi har sett med Londons solkraft-jippo.

Hva betyr dette for Norge?

Mens britiske og tyske politikere kjemper om hvem som raskest kan deindustrialisere egne land, sitter Norge på en gullgruve. Vi har produsert under 30 prosent av våre antatte petroleumsressurser. Det ligger enorme verdier og venter – verdier som Europa desperat trenger, selv om deres politikere ikke vil innrømme det offentlig.

Det finnes et kunstig skille i norsk debatt mellom «miljø» og «økonomi». Sannheten er at energisikkerhet er økonomi. Når Storbritannia raserer egen produksjon, øker den strategiske og monetære verdien av norsk gass. Vi skal ikke be om unnskyldning for å være Europas energibank; vi skal utnytte det til fordel for norske skattebetalere og næringslivets konkurransekraft.

En advarsel til norske politikere

Det er fristende for norske politikere å søke internasjonal anerkjennelse ved å kopiere den britiske modellen. Vi ser allerede tendensene med elektrifisering av sokkelen og enorme subsidier til ulønnsom havvind – prosjekter som ofte ender som et statlig energigranatsjokk for vanlige verdiskapere.

Men vi må gjennomskue retorikken. Britenes politikk er en oppskrift på tap av nasjonal suverenitet. Ved å outsource energiproduksjonen til land med mindre demokratisk kontroll, oppnår man ingenting for det globale klimaet, men man svekker egen forhandlingsevne betraktelig.

Norge må slutte å opptre som en underdanig leverandør som beklager sin eksistens. Vi bør betrakte det britiske energiselvmordet som en gavepakke til norsk leverandørindustri og verdiskaping. Men det krever at vi har ryggrad til å si nei til den samme virkelighetsfjerne politikken her hjemme.

Konklusjon: Energi er makt

Verden drives ikke av intensjoner, men av energi. Når britene velger å gjøre seg sårbare, er det Norges plikt overfor egne innbyggere å sørge for at vi forblir sterke. Vi har over 70 prosent av ressursene våre igjen. La oss hente dem opp, selge dem til markedspris, og sikre norsk velstand mens andre land eksperimenterer med sin egen økonomiske undergang.