Det finnes få ting som er mer skuffende i politikken enn når de som roper høyest om sunn fornuft, plutselig begynner å hviske når de nærmer seg maktens korridorer. Fremskrittspartiets ferske helomvending i saken om elektrifisering av Melkøya er ikke bare et løftebrudd; det er en fallitterklæring overfor de økonomiske realitetene partiet hevder å forvalte. Ved å akseptere premisset om at «toget har gått», viser FrP at de er i ferd med å adoptere den samme byråkratiske fatalismen som har ridd norsk politikk som en mare i tiår.
Sunk cost-fellen og den politiske ansvarsfraskrivelsen
Historien om Melkøya er historien om norsk klimapolitikk i et nøtteskall: Kostbar, symboltung og fullstendig løsrevet fra globale konsekvenser. Når Fremskrittspartiet nå signaliserer at de gir opp kampen mot elektrifiseringen fordi prosjektet «har kommet for langt», tråkker de rett i den mest klassiske fellen i økonomisk teori: «Sunk cost fallacy», eller ugjenkallelige kostnader. Dette er en feilslutning som enhver bedriftsøkonom ville fått stryk for på handelshøyskolen, men som i norsk politikk dessverre opphøyes til statsmannskunst.
Prinsippet er enkelt: Penger som allerede er brukt, er tapt. De kommer ikke tilbake uansett hva vi gjør. En rasjonell beslutningstaker må derfor utelukkende se på de fremtidige kostnadene og konsekvensene. Spørsmålet FrP burde stilt seg er ikke «hvor mye penger har Equinor og staten allerede svidd av på planlegging?», men heller «er det verdt å fullføre en katastrofe bare fordi vi har begynt på den?».
Svaret på det er et rungende nei. Hver eneste krone som heretter brukes på å trekke kraftkabler til Melkøya, er en krone som kastes etter et prosjekt som vil støvsuge fremtidens Finnmark for kraft. At FrP, som nylig surfet på en bølge av velgermisnøye med nettopp denne typen sløsing, nå gjemmer seg bak argumentet om at prosessene er irreversible, er intet mindre enn et svik. Det vitner om en servilitet overfor embetsverket og storkapitalen som vi vanligvis forbinder med styringspartiene Høyre og Arbeiderpartiet.
Argumentasjonen om at man ikke kan stanse prosjekter underveis, er i seg selv en farlig presedens. Det innebærer at byråkratiet, når de først har fått rullet snøballen, er immune mot politisk korreksjon. Dette er antitesen til demokratisk kontroll og begrenset statsmakt. Hvis politiske vedtak og valgløfter skal ha noen verdi, må muligheten til å trekke i nødbremsen være reell – spesielt når toget er på vei mot et stup.
Det industrielle selvmordet i Nord
La oss se på de faktiske konsekvensene av dette prosjektet, konsekvenser som FrP nå implisitt velsigner. Elektrifiseringen av Melkøya innebærer å ta enorme mengder ren, fornybar vannkraft fra fastlandet – kraft som i dag er ryggraden for industriutvikling og husholdninger i Nord-Norge – og sende den ut i havet for å drive gasskompressorer. Hensikten? Å pynte på Norges nasjonale klimaregnskap, slik at vi kan rapportere lavere utslipp til FN.
Men gassen som produseres skal fortsatt brennes i Europa. Utslippene forsvinner ikke; de flyttes bare geografisk. Klimaeffekten er globalt sett null. Den økonomiske effekten for Finnmark er derimot katastrofal. Vi snakker om en region som sårt trenger vekst, arbeidsplasser og optimisme. I stedet velger sentralmakten i Oslo å beslaglegge nesten hele overskuddskraften i landsdelen.
Dette betyr stopp for nye industrietableringer. Det betyr høyere strømpriser for folk flest. Og det betyr at etablerte bedrifter risikerer å miste tilgangen på den billige energien som har vært deres eneste konkurransefortrinn i et høykostland som Norge. Det vi ser konturene av, er en villet avindustrialisering av Nord-Norge, ofret på alteret til EUs taksonomi og norske politikeres forfengelighet. At FrP nå nekter å stå opp mot dette, etter å ha lovet velgerne det motsatte, er en uforståelig strategisk bommert.
Konsekvensetikk vs. intensjonsetikk
I liberalistisk tenkning er vi opptatt av konsekvenser, ikke intensjoner. Intensjonen bak Melkøya-prosjektet er sikkert edel nok for de som tror at symbolske kutt i Norge redder kloden. Men konsekvensetikken er brutal: Handlingen fører til fattigere husholdninger, svekket industri og økt statlig inngripen i energimarkedet.
Vi har sett lignende tendenser i saken om de «utslippsfrie byggeplassene», hvor kostnadene eksploderer for å tilfredsstille byråkratiske krav, uten målbar klimaeffekt. Fellesnevneren er at «det grønne skiftet» brukes som brekkstang for å øke statens makt og detaljstyring, mens regningen sendes til skattebetalerne. FrPs rolle burde være å være den uavhengige vaktbikkja som bjeffer høyt når «miljøtiltak» egentlig er skjult beskatning og industridød.
Hvorfor snur FrP?
Hva er det som skjer når et opposisjonsparti nærmer seg regjeringsmakt? Vi så det samme i Storbritannia, hvor de konservative til slutt ble administratorer av Labours politikk. Vi ser tendensene her hjemme. Frykten for «kaos», frykten for å skremme investor-klassen (som i dette tilfellet er sterkt subsidiert av staten), og frykten for å fremstå som upålitelige styringspartnere for Høyre, ser ut til å veie tyngre enn løftene til egne velgere.
Men velgerne som ga FrP 31,9 prosent på målingene nylig, stemte ikke på et «Høyre light». De stemte på et brudd med konsensuspolitikken. De stemte på Milei-inspirert, Trump-aktig handlekraft som tør å si at keiseren ikke har klær. De stemte for å rive ned de «kunstige skillene» mellom hva som er politisk mulig og hva som er nødvendig. Å si nei til Melkøya-elektrifiseringen var en lakmustest på om FrP faktisk mente alvor med sin motstand mot klimasløsing. Nå stryker de på prøven.
Argumentet om forutsigbarhet for næringslivet er ofte det som trekkes frem. Equinor trenger forutsigbarhet, sier man. Men hva med forutsigbarheten til bakeriet i Alta, fiskeforedlingen i Hammerfest eller barnefamilien i Kirkenes? Deres forutsigbarhet – tilgangen på rimelig kraft – ofres kynisk for å gi Equinor (et selskap majoritetseid av staten) grønne tall i årsrapporten. Det er en korporativisme av verste sort, hvor stat og storkapital inngår en allianse mot den lille mann.
Energipolitikk som sikkerhetspolitikk
Det er også et sikkerhetspolitisk aspekt her som ofte glemmes i den smale debatten om CO2-tonn. Finnmark er vår grense mot Russland. En sterk, levende befolkning og et robust næringsliv i nord er vår fremste forsvarslinje. Å tappe regionen for kraft, og dermed fremtidig vekstpotensial, er å svekke Norges suverenitet i praksis. En fraflyttet landsdel er en sårbar landsdel.
I en tid hvor geopolitikken er mer ustabil enn på lenge, burde fokuset være på å bygge opp infrastrukturen i nord, ikke å kannibalisere den for symbolske prosjekter. FrP, som tradisjonelt har hatt et sterkt fokus på forsvar og nasjonal sikkerhet, burde se denne koblingen. At de lar Equinors PR-avdeling diktere energipolitikken i et strategisk nøkkelområde, er urovekkende.
Veien videre: Tilbake til prinsippene
Det er ennå ikke for sent å snu, selv om FrP-ledelsen later til å tro det. Politikk handler om vilje. Vi har sett i USA hvordan en administrasjon med vilje kan omgjøre vedtak som virket sementerte i tiår. Vi ser i Argentina at økonomiske lover gjelder, og at man kan kutte i statlig sløsing hvis man bare tør å stå i stormen.
Hvis FrP skal beholde troverdigheten som det eneste reelle alternativet til «styringspartiene», må de forkaste ideen om at politiske vedtak er naturlover. Melkøya-prosjektet kan stanses. Kablene trenger ikke legges. Gassanlegget kan drives på gass – det er tross alt et gassanlegg. Ja, det gir utslipp i Norge, men det sparer kraftnettet, det redder industrien på fastlandet, og det sparer skattebetalerne for milliarder.
Dette handler om mer enn bare én sak i Finnmark. Det handler om hvem som egentlig styrer landet. Er det folkevalgte politikere som står til ansvar for sine velgere, eller er det et selvgående byråkrati og statseide selskaper som definerer handlingsrommet? Når FrP bøyer nakken og sier «det er for sent», så svarer de egentlig at demokratiet har abdisert. Det er en konklusjon vi i LA Norge aldri vil akseptere. Kampen om Melkøya er også kampen om sjelen til norsk energi- og industripolitikk, og den kampen taper vi nå på walkover.
Liberalistisk Allianse Norge
