Tallenes tale er brutal og krystallklar: Mens norske myndigheter kveler flyreiser med avgifter og kvoter, opplever Argentina en luftfartsrevolusjon. Fasiten fra Sør-Amerika viser at resepten mot stagnasjon ikke er mer statlig styring, men en kompromissløs deregulering som slipper markedskreftene løs.
Javier Mileis «motorsag» har nå nådd rullebanen, og resultatene får de grå byråkratene i det norske Luftfartstilsynet til å fremstå som utdaterte planøkonomer. I 2025 fløy 50,6 millioner passasjerer via argentinske flyplasser. Det er en vekst på 12 prosent fra året før, fordelt på 15,9 millioner internasjonale og hele 34,7 millioner innenlandske reisende. Dette er ikke tilfeldig flaks; det er den direkte, målbare effekten av en politikk som prioriterer individuell frihet fremfor statlig skjemaverk.
Her hjemme på berget sitter vi fast i en hengemyr av slots, konsesjoner og et statlig monopol som virker designet for å gjøre det så dyrt og vanskelig som mulig å bevege seg. Mileis motorsag knuser inflasjonen, og nå viser den vei også i skyene. Kontrasten mellom de åpne argentinske himlingene og Norges gjennomregulerte luftrom kunne knapt vært større.
Markedet fungerer – når staten flytter seg
Det Argentina opplever nå, er en lærebok i liberalistisk handelsteori. Gjennom resolusjon 957/2025 har landets luftfartsmyndighet, ANAC, fjernet en rekke arkaiske begrensninger som tidligere holdt bransjen nede. Kravet om flyplaner for enkle visuelle flyvninger (VFR) er skrotet, forbudet mot nattflyvninger er borte, og rigide krav til flytimer for kommersielle lisenser – som fungerte som barriere for nye aktører – er fjernet.
Resultatet? En eksplosjon i tilbudet. Regional trafikk fra byer som Salta og Córdoba har økt med 61 prosent. Nye ruter opprettes fordi flyselskapene ser et markedspotensial, ikke fordi en byråkrat har tildelt subsidier. Som vi har sett i analysene av hvordan Argentina gjør opp for seg, er mekanismen den samme: Når du fjerner statens klamme hånd, får du vekst.
Det norske slot-fengselet
Vender vi blikket mot Gardermoen, ser vi et system preget av begrensninger. Som en «nivå 3»-flyplass styres trafikken av streng slot-koordinering. I praksis betyr dette at byråkrater avgjør hvem som får lande og når. Dette taket på bevegelser fungerer som et effektivt vern for etablerte aktører mot fri konkurranse – et system rigget for systemet selv, ikke for passasjerene.
I tillegg kommer et avgiftsnivå frikoblet fra enhver økonomisk realitet. Når flypassasjeravgifter, miljøgebyrer og startavgifter summeres, fungerer de som en særskatt på bevegelsesfrihet. Dette er skrivebordspolitikk som rammer distriktene og næringslivet hardest. Det er på høy tid å innse at Mileis suksess viser at statlig overstyring er problemet, ikke løsningen.
Kabotasje og kunstige grenser
En nøkkelreform i Argentina har vært åpningen for fleksibel kabotasje, der utenlandske selskaper får fly innenriksruter. Dette knuser gamle monopoler og presser prisene ned. I Norge hindres slik dynamikk ofte av proteksjonisme og særinteresser som frykter reell konkurranse.
Vi står overfor en klar konflikt: På den ene siden verdiskapere og reisende som ønsker best mulig tilbud til lavest pris. På den andre siden Avinor-modellen, en planøkonomisk konstruksjon som bruker overskudd fra Gardermoen til å skjule de reelle kostnadene ved norsk samferdselspoltikk.
Konsekvensene av overstyring
Mens argentinerne høster fruktene av billigere billetter og økt frekvens, preges Norge av stagnasjon. Turismen og distriktsnæringslivet mister konkurransekraft som følge av politisk styrte kostnader. For å unngå å bli en økonomisk bakevje, må vi våge å utfordre de etablerte sannhetene.
Løsningen er enkel, om enn upopulær i maktens korridorer: Følg det argentinske eksempelet. Privatiser infrastruktur, fjern slot-begrensninger og la markedet styre tilbudet. Hvis et land med Argentinas turbulente historie kan slippe friheten løs, har Norge ingen rasjonelle argumenter for å la være.
Liberalistisk Allianse Norge
