Mens europeiske sosialdemokrater og byråkrater i Oslo tviholder på troen om at statlig styring er løsningen, har Javier Milei servert en realitetsorientering fra Sør-Amerika. Ved å knuse det byråkratiske overherredømmet og barbere offentlige utgifter, har han levert resultater som det internasjonale «ekspertveldet» nærmest avfeide som umulige.
Nye tall for 2025 bekrefter det utenkelige: Inflasjonen i Argentina har falt til 31,5 prosent. I en normal økonomi ville dette vært høyt, men i det argentinske marerittet Milei arvet, er dette en triumf. Da han overtok makten, stirret landet inn i hvitøyet på en hyperinflasjon på over 200 prosent. I dag, etter mindre enn to år med kompromissløs «motorsag-politikk», er prisveksten på sitt laveste nivå på åtte år.
Finansminister Luis Caputo feirer nyhetene med å erklære at administrasjonen «gjør Argentina stort igjen», en retorikk vi kjenner igjen fra nordligere breddegrader. Men dette handler ikke om slagord. Det handler om den brutale erkjennelsen av at staten ikke er løsningen – staten er det grunnleggende problemet.
Når kartet stemmer med terrenget
Det vi ser utspille seg i Argentina, er et lærebokeksempel på klassisk liberalisme i praksis, strippet for moderne sentimentalitet. Det har lenge vært hevdet fra «ansvarlige» hold at sjokkterapi ville føre til total samfunnskollaps. Trumps økonomiske politikk leverer kraftige resultater i nord, og på samme måte viser fasiten i sør det stikk motsatte av ekspertenes spådommer. Milei-administrasjonen har ikke bare kuttet inflasjonen; de har levert det første primære budsjettoverskuddet på nesten to tiår (0,9 % av BNP per juni 2025).
Som vi tidligere har dokumentert i LA Norge, har Mileis Argentina allerede begynt å betale ned gjeld ved hjelp av en aggressiv privatiseringspolitikk. Dette henger nøye sammen. Når staten slutter å bruke penger den ikke har, forsvinner behovet for å trykke verdiløse sedler. Det er her argentinerne nå høster fruktene.
Dette er penger som ikke lenger stjeles fra innbyggernes lommer gjennom inflasjon – den mest snikende skatten av alle. Det viser at inflasjon dypest sett er et monetært fenomen skapt av statlig overforbruk, og at kuren er kutt, ikke mer regulering.
Deregulering som faktisk virker
Det er verdt å merke seg rollen til dereguleringsminister Federico Sturzenegger. Hans departement har gått løs på landets beryktede «røde byråkrati» med en intensitet vi bare kan drømme om i Norge. Politisk jordskjelv her hjemme kan tyde på at også nordmenn er mette på overstyring, og i Argentina ser vi hvorfor: Fjerning av byråkratiske hindre alene har presset prisene ned med cirka 30 prosent i enkelte sektorer.
Ved å fjerne kunstige priskontroller og løsne opp i kvelende lover, har man sluppet fri de kreftene som faktisk skaper verdier. Det er et direkte angrep på «skrivebordspolitikken» som gjennomsyrer vestlig økonomisk tenkning, hvor teknokrater tror de kan vedta velstand gjennom forordninger.
En advarsel til «Annerledeslandet»
Hvorfor skal vi bry ose om dette i Norge? Fordi kontrasten er så skjærende. Mens Milei bruker motorsag på statlige utgifter, bruker norske politikere ostehøvel på privat verdiskaping. Vi ser en regjering som reagerer på enhver krise med mer regulering, flere utvalg og høyere skatter for de som faktisk produserer noe.
I Norge lever vi på en illusjon om at vi kan skjerme oss fra økonomiske tyngdelover fordi vi har Oljefondet. Men mekanismene er de samme. Når offentlig sektor eser ut og fortrenger privat initiativ, synker produktiviteten. Når kronen svekkes og prisene stiger, er svaret fra norske politikere ofte mer subsidier – altså mer av den samme giften som skapte problemet i utgangspunktet.
Konsekvensenes tyranni
Argentina viser at når man slutter å trykke penger for å finansiere en oppsvulmet stat, så stabiliserer valutaen seg. Det har vært smertefullt, ja. Milei har frosset lønninger i offentlig sektor og fjernet prisreguleringer som holdt prisene kunstig lave. Men det er smerten av et bein som må settes på plass etter tiår med vanskjøtsel, fremfor den kroniske lidelsen av et system som råtner på rot.
Den største trusselen mot denne fremgangen er ikke mangel på ressurser, men den politiske klassens motstand mot å gi slipp på makten. Om Argentina fortsetter denne kursen, vil de gå fra å være et skrekkeksempel på statsstyrt forfall til å bli et fyrtårn for individuell frihet og økonomisk fornuft. For norske borgere bør dette være en vekker: Hvis vi fortsetter å akseptere stadig mer byråkratisk overstyring og offentlig sløsing, kan det hende vi en dag trenger vår egen motorsag.
Liberalistisk Allianse Norge
1 kommentar
Comments are closed.