Kampen om Argentinas økonomiske fremtid har flyttet seg inn i senatets kamre, og det vi bivåner er en realpolitisk dragkamp av dimensjoner. Javier Mileis regjeringsparti, La Libertad Avanza (LLA), har nå sendt en revidert utgave av sin omfattende arbeidsmarkedsreform til debatt. Men teksten som ligger på bordet er ikke den rene, liberalistiske medisinen landet ble lovet; den er resultatet av harde forhandlinger med det etablerte systemets voktere – fagforeninger, guvernører og næringslivsledere som alle tviholder på sine posisjoner.
For oss som observerer dette utenfra, er det en brutal påminnelse om hvor seiglivet den byråkratiske statsmakten faktisk er. Mileis utgangspunkt var krystallklart: Det argentinske arbeidsmarkedet er kvalt av overregulering og fagforeningsmonopoler som gjør det nesten umulig å drive lønnsom virksomhet. Målet var å rive opp disse strukturelle røttene. Fasiten nå viser at regjeringen har måttet vanne ut flere av de mest radikale forslagene for å unngå total blokkering i Senatet.
Dette er «skrivebordspolitikkens» seier over den nødvendige sjokkterapien. Kritikerne og opposisjonen, som i tiår har kjørt landet i grøfta, bruker nå sin parlamentariske makt til å beskytte særinteresser under dekke av «arbeiderrettigheter». I realiteten handler det om å bevare makten til de store fagforeningskonglomeratene som frykter konkurranse og modernisering. At Milei i det hele tatt tvinges til hestehandel med disse arkitektene av forfall, viser hvor dypt problemene stikker. Som vi har sett tidligere, er Mileis motorsag helt avgjørende for å knuse inflasjonen, men den politiske motstanden er formidabel.
For Norge er lærdommen smertelig relevant. Vi ser her hva som skjer når man forsøker å rulle tilbake statlig overformynderi: Systemet slår tilbake. Selv en president med mandat til å bruke motorsag må av og til nøye seg med fil. Spørsmålet som gjenstår er om den gjenværende reformen har nok tenner til å skape den veksten Argentina desperat trenger, eller om kompromissene vil kvele friheten før den får blomstre. LA Norge følger utviklingen tett – for dette er en kamp om selve prinsippet for økonomisk frihet.