Det er søndag 15. februar 2026, og i London burde alarmklokkene ringe hos Labour. Statsminister Keir Starmer er nå, ifølge YouGov, den mest upopulære britiske statslederen i moderne tid. Men i Downing Street 10 er stemningen forbausende rolig. Hvorfor? Fordi høyresiden har begått den klassiske kardinalsynden: De har latt ego gå foran strategi.
Lanseringen av Rupert Lowes nye parti, Restore Britain, er ikke bare en nyhet i britisk politikk; det er en gavepakke pakket inn i silke og levert på døren til det etablerte politiske systemet. For oss som følger maktspillet med et liberalistisk blikk, er dette en lærebok i hvordan man kaster bort en historisk mulighet for endring.
Den nyttige idiotien
Tallene fra YouGov er brutale. Keir Starmer sitter med en netto godkjenningsrate på minus 47. Det er tall som normalt ville fått partifeller til å slipe knivene. Britiske velgere er, for å si det mildt, lojalitetsløse overfor en regjering som har prioritert byråkratisk «skrivebordspolitikk» fremfor reelle løsninger på økonomi og migrasjon. Dette minner om hvordan Venstres havari her hjemme viser hva som skjer når prinsipper ofres for moralisme.
I dette vakuumet hadde Reform UK et momentum vi sjelden ser. De var i ferd med å passere de konservative, og utfordret Labour direkte i deres gamle kjerneområder. Men så skjer det som altfor ofte skjer på den siden av politikken som skal forsvare individuell frihet og nasjonal suverenitet: Man krangler om hvem som skal være kaptein, mens skuta trenger alle mann på dekk.
Med Rupert Lowes inntreden, og dannelsen av Restore Britain, ser vi allerede effekten i målingene fra Focaldata. Reform UK faller. Stemmene spres. Og hvem sitter igjen med makten? De samme grå byråkratene som har styrt skuta mot isfjellet i årevis. Det er nesten så man skulle tro det var regissert av Labours strateger.
Musk, penger og splittelse
Det er fascinerende – og frustrerende – å se Elon Musk kaste sin vekt bak Lowe. Musk har ofte rett i sine diagnoser av samfunnsproblemer, særlig når det gjelder ytringsfrihet og overregulering. Men i dette tilfellet ser det ut til at diagnosen er riktig, mens medisinen er dødelig for pasienten.
Det britiske valgsystemet er nådeløst mot splittelse. Ved å dele «anti-establishment»-stemmene i to, sikrer man i praksis at Labour og et kriserammet Tory-parti får pusterom. De slipper å forholde seg til en samlet, slagkraftig opposisjon som krever deregulering, lavere skatter og grensekontroll. Britene har allerede følt på kroppen hva sentralstyrt politikk koster, som i saken om Storbritannias Net Zero-sjokk.
En advarsel til norske frihetskjempere
Dette angår oss i høyeste grad. Situasjonen i Storbritannia er et speilbilde av farer som lurer i norsk politikk. Vi har sett tendensene her hjemme. Partier som starter med et tydelig mandat mot meningsløs klimapolitikk og strømeksport, risikerer å implodere i interne konflikter eller bli utfordret av nye utbrytere.
Hver gang en norsk liberalist eller konservativ velger å starte et nytt mikroparti fordi de ikke fikk viljen sin i en nominasjonskamp, spretter champagnen hos Arbeiderpartiet og de etablerte styringspartiene. Systemet er avhengig av at opposisjonen er fragmentert. Dette ser vi også i EUs pressmiddel mot britene, der de krever en «Farage-klausul» for å straffe de som søker selvstendighet.
Som jeg ofte påpeker: Markedets lover trosser byråkratiet, men politisk endring krever mer enn økonomiske naturlover; det krever politisk tyngde. Når vi ser at statens utgifter eksploderer og offentlig sektor eser ut, hjelper det lite å ha tre forskjellige småpartier som alle mener det er galt, men som nekter å samarbeide.
Konklusjon: Prinsipp over ego
Lærdommen fra London er krystallklar. Hvis målet er å redusere statsmakten, styrke individets frihet og få orden på økonomien, er enhet det eneste våpenet som fungerer mot et befestet byråkrati. Å splitte lag nå, når motstanderen ligger nede med brukket rygg, er ikke bare taktisk uklokt. Det er et svik mot velgerne som tørster etter reell endring.
Rupert Lowe kan gjerne føle at han har den moralske høyden. Men i politikken får man ingen premie for å ha rett hvis man samtidig sikrer fire nye år med sosialistisk vanstyre. For norske velgere og politikere bør dette tjene som en kraftig påminnelse: Foren dere om hovedlinjene – skattekutt, deregulering, nasjonal kontroll – eller forbered dere på å bli irrelevante fotnoter i historiebøkene, mens systemet durer videre.
Liberalistisk Allianse Norge
