Advarer om imperiets fall: Er Iran-krigen en global felle?

Mens norske politikere og kommentariatet i Akersgata er opptatt av de militære detaljene i Midtøsten, overser de det tektoniske skiftet som nå finner sted under føttene våre. Analytikeren Jiang Xueqin advarer om at eskaleringen mot Iran ikke er en styrkedemonstrasjon, men en felle som kan markere slutten på det amerikanske imperiet slik vi kjenner det.

Det har lenge vært en etablert sannhet i den vestlige boblen: USA er verdens politimann, og dollaren er verdens reservevaluta. Denne kombinasjonen har gitt Washington – og oss i dragsug – en unik mulighet til å diktere spillereglene for global handel. Men hovmod står som kjent for fall.

Som vi tidligere har påpekt i analysen om hvordan Iran, Kina og Russland knuser vestlige illusjoner via beinhard realpolitikk, opererer ikke dagens konflikter i et vakuum. Når vestlig utenrikspolitikk styres av «skrivebordspolitikk» og moralsk posering fremfor konsekvensanalyse, inviterer man til motreaksjoner. Jiang Xueqins ferske analyse treffer spikeren der det gjør mest vondt for makthaverne: Krigen mot Iran kan være dominobrikken som får dollarens hegemoni til å kollapse.

Fellen klapper igjen

Premisset er ubehagelig, men nødvendig å forstå for alle som bryr seg om norsk økonomi: USA har i økende grad «våpenisert» dollaren. Gjennom sanksjoner og eksklusjon fra det finansielle systemet (SWIFT), har amerikanerne tvunget verden til lydighet. Men dette fungerer bare så lenge resten av verden ikke har fungerende alternativer.

Xueqins analyse peker på at en dypere konflikt med Iran fungerer som en katalysator for det Russland og Kina har arbeidet for i årevis: En multipolar verden frikoblet fra Washingtons lyster. Iran-konflikten er fellen som tvinger nølende nasjoner i det globale sør til å velge side. Og de velger i økende grad bort dollaren for å sikre sin egen finansielle suverenitet.

For «oss» – den vestlige alliansen – betyr dette at vi ikke lenger kan eksportere vår inflasjon til utlandet. Det betyr at gjeldsberget USA har bygget opp, plutselig blir et akutt problem når færre ønsker å kjøpe statsobligasjonene deres. Den stabiliteten norske bedrifter har tatt for gitt, er i ferd med å fordampe.

Energikrisen som politisk verktøy

Mens den liberale eliten i Oslo og Brussel drømmer om det grønne skiftet, viser virkeligheten i Hormuzstredet at det fortsatt er «svart gull» som styrer verden. En stenging av stredet vil sende energiprisene til nivåer som får dagens strømregninger til å fremstå som vekslepenger. Dette er realpolitikk, brutalt og enkelt.

Vi har sett hvordan strategier som de fra energitsaren Doug Burgum om å bruke Venezuelas olje er forsøk på å bruke markedsmekanismer for å sikre vestlig dominans over OPEC. Men hvis Iran-konflikten eskalerer til en fullskala blokade, hjelper det lite hva Burgum planlegger. Da er det fysisk tilgang, ikke markedsteori, som gjelder.

Dette avslører sårbarheten i den vestlige «miljøpolitikken». Vi har gjort oss avhengige av globale forsyningskjeder som nå trues, samtidig som vi har lagt bånd på vår egen energiproduksjon gjennom avgifter og reguleringer. Det er en oppskrift på økonomisk stagnasjon.

Norges valg: Synke med skipet eller ta roret?

Hva betyr dette for Norge? Vi står ved et veiskille. Våre politikere – fra Støre til Solberg – har bundet oss til masten på den vaklende liberale verdensordenen. De snakker om «internasjonalt samhold» mens de burde snakket om nasjonal beredskap og økonomisk selvstendighet.

Hvis analysen om imperiets fall stemmer, og vi beveger oss mot en fragmentert verden hvor Kina og Russland dikterer nye regler, er «godhetstyranni» en luksus vi ikke lenger har råd til. Vi kan ikke leve av moralsk overlegenhet i en verden styrt av knappe ressurser og maktbalanse.

Norge er Europas viktigste energilivbøye. I en verden preget av konflikt og usikkerhet, er energi den hardeste valutaen som finnes. Men i stedet for å maksimere denne fordelen, kaster norske byråkrater bort tid på elektrifisering av sokkelen – et tiltak som pynter på et Excel-ark, men svekker vår reelle konkurransekraft.

Handlingsrommet vi nekter å bruke

Løsningen krever politisk mot som er mangelvare på Løvebakken. Vi må slutte å be om unnskyldning for naturressursene våre:

• Økt utvinning i Arktis: Dette er ikke lenger bare et økonomisk spørsmål, men et sikkerhetspolitisk imperativ. Når Midtøsten brenner, må nordområdene levere stabilitet.
• Reell suverenitet: Vi må være forberedt på å handle direkte med nasjoner basert på bilaterale interesser, fremfor å stole blindt på overnasjonale organer som mister relevans.
• Økonomisk deregulering: For å tåle stormen ute, må norsk næringsliv ha ryggen fri for statlig overstyring og unødvendig byråkrati hjemme.

Det er på tide å innse at den «regelbaserte verdensorden» vi har lent oss på, er i ferd med å transformeres. Spørsmålet er om norske politikere våkner før vi blir dratt med i dragsuget, eller om vi tør å sette nasjonale interesser og realisme foran utdaterte ideologier.