Mens støvet legger seg etter pågripelsen av Nicolás Maduro, trer det egentlige målet med USAs operasjon frem i dagslys. Det handler ikke bare om regimeendring, men om å knekke OPEC-kartellet en gang for alle. Doug Burgums ferske uttalelser bekrefter en brutal realitetssjekk for globale energimarkeder – en realitetssjekk norske politikere desperat forsøker å ignorere.
Det var på «Alex Marlow Show» nylig at USAs påtroppende innenriksminister og energitsar, Doug Burgum, slapp katten ut av sekken. Mens europeiske medier har vært opptatt av de moralske aspektene ved intervensjonen i Venezuela, gikk Burgum rett til kjernen av saken: kontroll over ressursene.
«Vi kontrollerer markedsføringen og salget av oljen deres,» uttalte Burgum. Han la ikke fingrene imellom: «Det er spaken vi har som en del av dette forholdet for å sørge for sikkerhet.»
Dette er ikke bare utenrikspolitikk; det er en strategisk utfordring av markedsandelene til OPEC. Ved å bringe Venezuelas enorme, men vanskjøttede reserver inn under amerikansk markedsstyring, signaliserer Trump-administrasjonen slutten på en æra hvor diktatoriske priskarteller kan holde verdensøkonomien som gissel. For Norge – en nasjon som produserer energi i verdensklasse, men hvis politikere insisterer på å gjøre den dyr for egne innbyggere – er dette et varsku om at de geopolitiske spillereglene er endret.
Markedsmakt som våpen mot kartellvirksomhet
Strategien til Burgum og Trump er klassisk markedsliberalisme anvendt som geopolitisk verktøy. OPEC har i tiår fungert som en planøkonomisk koloss, en internasjonal versjon av det byråkratiske overherredømmet vi kjenner så altfor godt fra norsk «grønn» politikk. Ved å diktere produksjonskvoter har de holdt prisene kunstig høye på bekostning av verdens forbrukere.
USAs mottrekk er «Energy Dominance». Det handler om å oversvømme markedet med tilbud. Vi har allerede sett effekten av dette i USA, hvor bensinprisene nylig falt til 2,79 dollar per gallon – et nivå norske pendlere bare kan drømme om. Nå, ved å styre Venezuelas eksport bort fra OPECs restriktive kvoteregimer og inn i et vestlig, markedsstyrt system, øker USA tilbudssiden ytterligere.
Dette undergraver OPECs evne til prisfiksing. Det er tilbud og etterspørsel satt i system for å knuse monopoler. For forbrukeren betyr det billigere energi. For regimer som lever av kunstig høye oljepriser, er det en økonomisk realitetssjekk.
Norge: Energigiganten som straffer seg selv
Her hjemme sitter vi på den samme gullgruven. Norsk olje- og gassproduksjon ligger over forventningene, men forskjellen ligger i den politiske viljen til å bruke denne rikdommen til befolkningens fordel. Mens Trump bekrefter maktgrepene i Venezuela for å sikre markedsstabilitet, tviholder norske myndigheter på et regime av avgifter.
- USA: Fjerner reguleringer og øker tilbudet for å levere lave bensinpriser til sine borgere.
- Norge: Produserer massivt, men ilegger nasjonale forbrukere verdens høyeste avgifter og CO2-skatter.
Det er en absurd situasjon. Vi produserer varen hele verden etterspør, men våre folkevalgte har konstruert et system som straffer lokal bruk gjennom byråkratisk overstyring.
Når kartet endres, må kursen legges om
Trumps strategi mot regimet i Caracas handlet aldri bare om juss. Det handlet om å frigjøre verdens største oljereserver fra sosialistisk inkompetanse og gjeninnføre dem i den globale markedsøkonomien.
Norge står nå ved et veiskille. Vi kan fortsette i det samme sporet av særnorske reguleringer, eller vi kan innse at når USA og allierte nå pumper olje for full maskin, vil de globale prisene presses ned. Hvis norske politikere insisterer på å opprettholde kunstig høye energikostnader for industri og husholdninger i en verden med økende tilgang på billig energi, vil vi prise oss selv ut av konkurransen. Energi bør ikke skattes ihjel; det er fundamentet for velstand.
Liberalistisk Allianse Norge
