Mens norske bilister flås ved pumpene, viser USA hva som er mulig når markedet får puste.
Det er tall som får en gjennomsnittlig norsk pendler til å gni seg i øynene. Mens finansminister Vedum og hans byråkratiske hærstermakt fortsetter å pumpe opp norske drivstoffpriser med «grønne» avgifter, leverer det amerikanske markedet nå en fasit som knuser alle politiske unnskyldninger. Nasjonalt gjennomsnitt for en gallon bensin i USA har falt til 2,79 dollar. Det er det laveste nivået siden 2021.
For å sette dette i et perspektiv som svir: Dette tilsvarer en literpris på rundt 8,50 norske kroner. La det synke inn. Mens vi i oljenasjonen Norge aksepterer literpriser på over 20 kroner som en slags naturlov, beviser amerikanerne at energikostnader er et resultat av politiske valg, ikke skjebnebestemte globale krefter.
Markedskrefter vs. Skrivebordspolitikk
Dette prisfallet kommer ikke av seg selv, og det kommer definitivt ikke som følge av statlige subsidier eller «klimavennlige» reguleringer. Det er et direkte resultat av et marked som responderer på tilbud og etterspørsel, tross forsøkene på politisk overstyring. Som vi har dokumentert nøye i vår dekning av Trumps økonomiske politikk, ser vi her effekten av et energimarked som har muskler til å overkjøre politisk ønsketenkning.
AAA (American Automobile Association) bekrefter at prisen på 2,796 dollar er en milepæl vi ikke har sett siden 2021. Dette skjer i en tid hvor globale uroligheter burde presset prisene opp. Hvorfor går de ned? Fordi USA, til tross for nåværende administrasjons blandede signaler, opprettholder en voldsom produksjonskapasitet. Markedet lukter endring. Investorer og produsenter posisjonerer seg for en fremtid der energidominans igjen settes i høysetet, snarere enn å ofres på klimaets alter.
«Det er sjelden jeg har sett så klare sammenhenger mellom politikk og resultater. Der andre snakker om ‘tryllestaver’ og skjebnesvangere globale krefter, leverer markedet konkrete resultater.»
Sitatet over, fra vår tidligere analyse av amerikansk energipolitikk, står seg bedre enn noen gang. Realiteten har innhentet dommedagsprofetene som hevdet at vi aldri ville se lave energipriser igjen.
Den norske skammekroken
Kontrasten til Norge er hjerteskjærende provoserende. Vi sitter på enorme energiressurser. Vi er en av verdens ledende energinasjoner. Likevel velger norske politikere – fra Høyre til Arbeiderpartiet – å føre en politikk som aktivt straffer egen befolkning. Gjennom CO2-avgifter, veibruksavgifter og en fullstendig misforstått «pisk-politikk» for å tvinge folk over i elbiler, har de skapt et kunstig høyt prisnivå.
Det vi ser i USA nå, er det samme fenomenet vi nylig rapporterte om fra Canada: Når realitetene treffer, må ideologien vike. Mens Canada nå kaster de grønne lenkene og fjerner CO2-avgifter for å redde økonomien, sitter norske politikere fortsatt og finregner på hvordan de kan tyne enda noen øre ut av pendlere i Distrikts-Norge for å finansiere symbolske klimatiltak som ikke har noen målbar effekt på global temperatur.
Frihet gir velstand – Regulering gir fattigdom
Det er på tide å kalle en spade for en spade: Høye energipriser i Norge er en villet politikk. Det er en skatt på mobilitet, en skatt på næringslivets konkurransekraft, og en skatt på distriktene. Tallene fra USA river teppet vekk under argumentasjonen om at «det er dyrt overalt». Nei, det er dyrt der politikerne bestemmer at det skal være dyrt.
Prisfallet til 2,79 dollar per gallon er en seier for den lille mann mot systemet. Det betyr lavere transportkostnader, billigere matvarer (fordi alt må fraktes), og mer penger igjen i lommeboka til vanlige familier. Dette er kjernen i et liberalistisk samfunnssyn: Når staten trer tilbake og lar markedet fungere, går prisene ned og velstanden opp.
Norske velgere bør se over Atlanteren og stille seg selv spørsmålet: Hvorfor skal vi, som produserer oljen, betale tre ganger så mye for bensinen som amerikanerne? Svaret er ubehagelig, men nødvendig å ta inn over seg: Vi betaler prisen for våre politikeres forfengelighet.
Liberalistisk Allianse Norge
