Det er en ubehagelig sannhet for det politiske Norge når en tidligere statsråd returnerer til manesjen, ikke for å be om mer penger, men for å påpeke at keiseren er naken. Ola Borten Moes arbeid for å realisere kjernekraft innen 2035 er mer enn et industriprosjekt; det er en direkte konfrontasjon med den statlige planøkonomien som har ridd norsk energipolitikk som en mare.
Datoen er satt: 2035. For de fleste i privat sektor er elleve år en evighet – god tid til å bygge, utvikle og drifte. For byråkratiet i NVE og Energidepartementet virker det som et øyeblikk, en umulighet. Hvorfor dette gapet i virkelighetsoppfatning? Svaret ligger i hvem som bærer risikoen. Når staten styrer, er det skattebetalerne som tar regningen for sommel, mens private aktører må levere for å overleve.
Markedet vs. Skrivebordet
Vi står overfor to konkurrerende virkelighetsoppfatninger. På den ene siden har vi regjeringens prestisjeprosjekt: Flytende havvind. Det fremstilles som fremtiden, men tallenes tale er brutal. Eksperter i DNV har anslått at kraftprisen for flytende havvind kan ende på svimlende to kroner per kilowattime. Dette er ikke energi; det er en økonomisk dødsdom for kraftkrevende norsk industri.
På den andre siden står initiativer som Norsk Kjernekraft AS. Analyser publisert i Finansavisen antyder at kjernekraft kan være inntil 50 ganger mer kostnadseffektivt enn havvind når man regner på totalkostnadene for samfunnet. Mens havvind krever enorme subsidier og leverer ustabilt, tilbyr moderne kjernekraft (SMR) stabil grunnlast finansiert av private aktører som faktisk tror på produktet sitt. Som vi har påpekt i analysen Energipolitisk havari: Når ideologi kolliderer med fysikk, er det på tide at realitetene får forrang over politiske ønskedrømmer.
Det er her Ola Borten Moe treffer en nerve. Han representerer et brudd med den statlige tankegangen om at politikere skal «velge vinnere». I stedet har man inngått strategiske avtaler med industrielle tungvektere som Aecon og svenske Blykalla. Dette er ikke luftslott; det er kontrakter, teknologi og kapital som står klar.
Energisabotasje i systemet
Som vi tidligere har dokumentert i saken om hvordan staten blokkerer for norsk kjernekraft, er den største hindringen for norsk energisikkerhet ikke mangel på teknologi, men en villet politisk trenering. Regjeringen og embetsverket har lenge brukt «tid» som et argument mot kjernekraft: «Det tar for lang tid,» sier de, samtidig som de selv sitter med stoppeklokken og nekter å starte den.
Det paradoksale er at Borten Moe, som selv har sittet ved Kongens bord, nå må kjempe mot det byråkratiet han engang var en del av. NVE og Statkraft tviholder på vindkraftnarrativet. Hvorfor? Fordi en innrømmelse av kjernekraftens overlegenhet vil være en innrømmelse av tiår med feilslått politikk.
Konsekvensen av vegring
Hvis vi fortsetter å la NVE drive «skrivebordspolitikk» basert på politiske ønsker fremfor fysiske og økonomiske lover, er resultatet gitt. Vi har allerede sett hvordan klimamålene faller når de møter virkeligheten, og hvordan de politiske konstruksjonene rakner.
Dagens konsesjonssystem fungerer i praksis som en beskyttelsesmur for statlig ineffektivitet. Det favoriserer aktører som lever på subsidier, og straffer de som vil bygge lønnsomt på egen regning. Det er en direkte trussel mot norsk konkurransekraft.
Frihet til å velge fornuft
Saken om kjernekraft innen 2035 handler dypest sett om hvem som skal styre utviklingen i Norge: Politikere med andres penger, eller verdiskapere med egne midler? Når private aktører sier de kan levere, og internasjonale partnere står klare, er det kun én ting som mangler: At staten flytter seg ut av veien.
Vi trenger ikke statlige garantier for alt. Vi trenger statlig deregulering. La oss håpe Ola Borten Moes prosjekt blir slegge-slaget som knuser myten om at vi er avhengige av ustabil vindkraft. For hvis valget står mellom subsidiert kaos og privatfinansiert stabilitet, bør valget være enkelt for alle som bryr seg om Norges fremtid.
Liberalistisk Allianse Norge
