Stortinget har i praksis abdisert fra sin kjerneoppgave med å fastsette nasjonale skatter og avgifter. Når tidligere statsråd Ola Borten Moe påpeker at norske folkevalgte knapt lenger styrer egne budsjettrammer, avdekker det en politisk kultur preget av ukritisk suverenitetsavståelse til internasjonale institusjoner. Denne maktforskyvningen fratar borgerne muligheten til å stille beslutningstakere til ansvar, og reduserer våre folkevalgte til administratorer for et overnasjonalt byråkrati.
Hvorfor mister Stortinget kontrollen over skatter og avgifter?
Stortingets fundament er retten til å vedta lover og fastsette skatter. Nå er denne funksjonen under massivt press. I en samtale med utenrikspolitisk kommentator Asle Toje hos Wolfgang Wee, retter Borten Moe kraftig skyts mot det han mener er en særnorsk iver etter å underkaste seg internasjonale konvensjoner uten motstand.
Norge overfører systematisk definisjonsmakt til organer utenfor landets grenser, ofte uten reell offentlig debatt. Konsekvensen er at det nasjonale handlingsrommet snevres inn. Skatte- og avgiftspolitikken, som direkte påvirker individets eiendomsrett og økonomiske frihet, styres i økende grad av direktiver fra Brussel fremfor åpne debatter i Oslo. Maktforskyvningen skaper et demokratisk underskudd: Du kan stemme ut en norsk finansminister, men du har ingen sanksjonsmuligheter mot en byråkrat i EU-kommisjonen.
Hvordan brukes EØS-regelverket som et politisk skjold?
Norske politikere bruker jevnlig overnasjonale avtaler som en beleilig unnskyldning for politisk passivitet. Vi har sett hvordan staten tviholder på makten over individets ressurser, selv når den parlamentariske styringen svikter internt. Når upopulære beslutninger skal tas, eller nødvendige skattekutt skal unngås, pekes det konsekvent på internasjonale forpliktelser som en uunngåelig hindring.
Dette er ikke en teoretisk øvelse, men en realitet for norske skattebetalere. Finansdepartementets håndtering av drivstoffavgifter er et kroneksempel. Ved å mørklegge dialogen med ESA om avgiftskutt, demonstrerer staten hvordan EØS-regelverket aktivt benyttes som et skjold for å opprettholde et høyt skattetrykk. Hemmeligholdet beskytter systemet, ikke borgerne.
- Ansvarsfraskrivelse: Politikere skylder på EØS for å unngå nasjonal debatt om skattenivå.
- Lukkede rom: Forhandlinger om rammevilkår skjer utenfor offentlighetens og velgernes innsyn.
- Svekket konkurransekraft: Norsk næringsliv bindes av reguleringer utformet for helt andre markeder og behov.
Hva betyr suverenitetsavståelse for individets frihet?
Et liberalistisk samfunn forutsetter desentralisering av makt. Makt skal ligge så nær individet som mulig for å sikre autonomi. Suverenitetsavståelse er den eksakte motsetningen: en massiv sentralisering av makt til institusjoner som opererer langt utenfor den gjennomsnittlige velgers rekkevidde.
Når Stortinget godtar at internasjonale domstoler og overnasjonale organer får siste ord i nasjonale økonomiske spørsmål, abdiserer de fra sitt samfunnsoppdrag. Borten Moes analyse treffer kjernen i statens planleggingssvikt. Man vedtar ambisiøse internasjonale mål, men overlater regningen og de praktiske konsekvensene til privat verdiskapning og enkeltmennesker.
Kan maktbalansen gjenopprettes?
For å snu denne trenden kreves en fundamental endring i norsk politisk mentalitet. Stortinget må slutte å betrakte internasjonale konvensjoner som absolutte naturlover. De er avtaler, og avtaler kan reforhandles, utfordres eller ignoreres dersom de strider mot nasjonale interesser og borgernes frihet. Det krever politikere med vilje til å ta maktkampen mot byråkratiet. Frem til det skjer, vil Stortinget fortsette å reduseres til et sandpåstrøingsorgan for beslutninger tatt i lukkede, europeiske rom.
Liberalistisk Allianse Norge
