Staten kontrollerer i dag over 60 prosent av den norske fastlandsøkonomien. Dette er en realitet som ofte pakkes inn i en statistisk illusjon for å skjule omfanget av maktkonsentrasjonen. Når politikere og byråkrater hevder at offentlig sektor kun utgjør rundt 20 prosent av Norges bruttonasjonalprodukt (BNP), inkluderer de olje- og gassinntektene i regnestykket. Ser vi utelukkende på fastlandsøkonomien – den delen som faktisk berører folks hverdag og bedrifters vilkår – eser statens andel ut til et urovekkende flertall. Dette gir et radikalt annerledes bilde av hvem som egentlig styrer verdiskapingen i landet.
Hvorfor er Fastlands-BNP det eneste relevante målet?
Det totale bruttonasjonalproduktet er en avsporing. Olje- og gassinntektene blåser opp nevneren i brøken, og resultatet er en optisk illusjon der staten fremstår slankere enn den faktisk er.
For å forstå den reelle maktbalansen mellom privat og offentlig sektor, må vi fjerne petroleumssektoren fra ligningen. Da står vi igjen med fastlandsøkonomien, og her er sannheten naken: Offentlige utgifter utgjør godt over 60 prosent. Det betyr at staten, fylkeskommunene og kommunene legger beslag på brorparten av de tilgjengelige ressursene.
Dette er ikke et uhell, men et resultat av systematisk politisk utvidelse. Vi har tidligere sett hvordan Statistisk sentralbyrå (SSB) driver med statistisk sminke når de reviderer statens milliardforbruk. Tallene masseres for å ufarliggjøre byråkratiets ekspansjon. Når staten vokser seg så stor, slutter den å være en støttespiller; den blir en direkte konkurrent til det private næringslivet om arbeidskraft, kapital og kompetanse.
Hva er konsekvensene av en 60-prosents stat?
Når 60 øre av hver krone på fastlandet forvaltes av politikere fremfor private aktører, kveles markedets innovasjonskraft. Beslutninger tas ikke lenger basert på lønnsomhet eller kundenes faktiske behov, men på politiske prioriteringer og lobbyvirksomhet.
Dette skaper en tilstand av statssvull. Offentlig sektor eser ut, mens privat sektor blør. Vi ser dette tydelig i hvordan produktivitetsveksten i Norge har bremset kraftig opp de siste årene. Et grelt eksempel er statlig kapitaldestruksjon gjennom Forskningsrådet og lignende instanser. Milliarder sluses ut av statskassen til prosjekter som byråkrater, ikke markedet, har definert som verdifulle.
Konsekvensen er at bedrifter bruker mer tid på å fylle ut søknader om statsstøtte enn på å utvikle bedre produkter. Dette er ikke verdiskaping; det er ren omfordeling av andres arbeid og kapital.
Hvorfor bør Oljefondet finansiere skattekutt fremfor byråkrati?
Oljefondet har i praksis blitt en minibank for byråkratiet. Hvert år tappes fondet for å saldere et stadig voksende statsbudsjett, noe som sementerer en struktur hvor staten blir mektigere og individet svakere.
Løsningen er å snu pengestrømmen og bruke Oljefondet som et frihetsverktøy. Ved å finansiere systemiske skattekutt kan vi flytte makten tilbake til borgerne. Formuesskatten må fjernes og energiskattene må barberes kraftig. Dette vil stoppe kapitalflukten og sikre reelt norsk eierskap i næringslivet.
I dag opplever vi i stedet at politikerne fremstår som reddende engler i kriser de selv har skapt. Strømstøtten, som vi analyserte i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett, er et klassisk eksempel. Dette er ikke en sjenerøs gave, men en retur av en brøkdel av borgernes egne penger, designet for å skjule effektene av en dysfunksjonell reguleringspolitikk.
Hvordan oppnår vi reell verdiskaping og selvstendighet?
Redusert statlig makt er den absolutte forutsetningen for individuell frihet. Så lenge staten kontrollerer flertallet av ressursene, er borgerne i realiteten redusert til klienter i sitt eget land.
For å bryte BNP-illusjonen og bygge en robust fastlandsøkonomi, må vi gjennomføre følgende endringer:
- Aktiv desentralisering av kapital: Penger må bli igjen hos dem som tjener dem. Lavere skattetrykk gir bedrifter rom til å investere og vokse uten statlig innblanding.
- Kutt i offentlig administrasjon: Staten må slankes kraftig. Oppgaver som kan utføres av det frie markedet, skal ikke finansieres over skatteseddelen.
- Deregulering av energi og næringsliv: Innovasjon krever fri konkurranse, ikke statlig planleggingssvikt.
Markedsinnovasjon driver alltid frem bedre løsninger enn statlig regulering. Når vi innser at staten eser ut på vår bekostning, blir også løsningen åpenbar. Vi må slutte å måle suksess i størrelsen på statsbudsjettet. Sann suksess måles i individets frihet og næringslivets uavhengighet.
Liberalistisk Allianse Norge
