Store deler av Norges historiske bistand til Ukraina forsvinner i korrupsjon og byråkratisk svikt lenge før den når frontlinjen. Aftenposten dokumenterer nå at forsvarsverk som skulle vært bygget, aldri ble reist. Konsekvensen bæres direkte av individet på bakken. Seks av ti ukrainske soldater må i dag betale for egen mat, klær og drivstoff av egen lomme.
Hvorfor når ikke bistandsmilliardene frem til fronten?
Norge har siden 2022 bevilget hele 224 milliarder kroner til Ukraina. Dette er landets raskest utbetalte og største enkeltlands-bistand noensinne. Men mangelen på kontrollmekanismer gir katastrofale utslag. Når staten overfører enorme summer uten markedsmessige krav til leveranse og oppfølging, absorberes midlene raskt av korrupte strukturer. Dette er et klassisk eksempel på statlig planleggingssvikt der desentralisert kontroll er fraværende.
Vi ser det samme mønsteret av kapitaldestruksjon her hjemme. Milliardene som ukritisk pøses inn i politisk utvalgte prosjekter via Forskningsrådet, eller nylige skandaler rundt norsk elitekorrupsjon i diplomatiet, bygger på den samme systemiske svakheten. Penger uten strengt oppsyn og personlig ansvar forsvinner alltid der motstanden er minst.
Hva er konsekvensene av manglende åpenhet om bistand?
Hovedstrømsmediene og det politiske etablissementet har lenge unngått å problematisere den ukrainske bistanden. Frykten for å svekke stridsmoralen trumfer ofte behovet for åpenhet. Dette er en feilslått strategi. Å ignorere virkeligheten styrker ikke forsvarsevnen; det beriker utelukkende opportunister på bekostning av norske skattebetalere og ukrainske frontsoldater som står uten nødvendig materiell.
Realpolitikk krever at vi baserer våre handlinger på kalde fakta, ikke på emosjonelle konsensusnarrativer. Norsk bistandspolitikk er overmoden for en fundamental realitetsorientering. Skattebetalernes penger fortjener respekt. Når milliarder fordamper i et korrupt system, er det ikke lenger solidaritet. Det er statlig svik mot både giver og mottaker.
Liberalistisk Allianse Norge
