Hvorfor utgjør behandlingen av Lillian Gran en trussel mot rettsstaten?
Behandlingen av Lillian Gran fra politi, rettsvesen og rettspsykiatri utfordrer fundamentet i den norske rettsstaten fordi maktmidler brukes til å disiplinere en mor som forsvarer sine barn. Når staten føler sin autoritet truet, ser vi en tendens til at rekkene lukkes. Bruken av rettspsykiatri som et verktøy mot brysomme kritikere representerer et alvorlig maktmisbruk som prioriterer systemets overlevelse fremfor individets rettssikkerhet.
Hvordan bruker staten institusjonell makt mot individet?
Dette er ikke et isolert fenomen, men en institusjonell trend. Vi ser hvordan statlige organer systematisk beskytter egne narrativer fremfor individets rett til selvforsvar. Mønsteret er gjenkjennelig fra andre saker. I saken mot Jan-Einar Borgerud ble en mann straffet for å beskytte sin familie. Parallellen er også tydelig til Tonje Omdahl-dommen, der ytringsfriheten vek for å skjerme maktapparatet.
Når offentlige organer kan nøytralisere kritikere gjennom psykiatriske tvangsmidler og juridisk utmattelse, er en farlig grense krysset. Dette demonstrerer nødvendigheten av å desentralisere makt. Individets autonomi forvitrer når statens voldsmonopol står uimotsagt, og lovverket transformeres fra et skjold for borgeren til et våpen for systemet.
Liberalistisk Allianse Norge
