Forsøket på å påføre samfunnet oljeskam har spilt fallitt fordi fysiske lover og markedets nådeløse behov for energi ikke lar seg diktere av emosjonell symbolpolitikk. Resultatet av å strupe investeringer i pålitelig energi er ikke en grønn utopi, men en brutal retur til kullkraft og en svekket forsyningssikkerhet.
Vi ser nå konsekvensene av en villet politisk blindhet. Politikere over hele Europa har forsøkt å vedta seg bort fra fossile brensler gjennom skatter, forbud og moralsk fordømmelse. Dette er statlig planleggingssvikt i praksis. Når man fjerner tilbudet før et fullgodt alternativ eksisterer, stiger prisene uunngåelig.
Til slutt tvinges nasjoner til å reaktivere sine skitneste energikilder for å holde samfunnshjulene i gang. Kull er tilbake. Det er den uunngåelige prisen vi betaler for å la følelser styre over realpolitikk og teknisk logikk.
Hvorfor feilet den politiske strategien bak oljeskam?
Strategien bygget på en illusjon om at energiomstilling kan vedtas på et skrivebord. Den ignorerte at verdensøkonomien er fundamentalt avhengig av tett, pålitelig energi. Oljeskam ble et retorisk verktøy for å tvinge frem en kunstig begrensning på tilbudssiden, noe som rammet investeringene i utvinning og infrastruktur direkte.
- Kapitalflukt: Investorer trakk seg fra olje og gass av frykt for omdømmetap og rigide statlige reguleringer.
- Falsk trygghet: Massiv subsidiering av ustabil vind- og solkraft skapte en farlig illusjon av nasjonal forsyningssikkerhet.
- Regresjon: Uten tilstrekkelig gass eller kjernekraft i bunn, ble kull den eneste tilgjengelige reserveløsningen da krisen traff.
Markedet reagerer alltid på knapphet. Når de politiske signalene stanser utviklingen av renere gassprosjekter, velger industrien det som er tilgjengelig. Politikken skapte nøyaktig det problemet den hevdet å skulle løse.
Hvordan påvirker kunstige begrensninger energimarkedet?
Kunstige inngrep i markedet skaper alltid uforutsette og skadelige ringvirkninger. Vi har tidligere sett hvordan britisk energipolitikk gjorde landet ekstremt sårbart. De stengte ned stabil kraftproduksjon i bytte mot væravhengige alternativer. Det er et energiselvmord som fungerer som en gavepakke til nasjoner som beholder bakkekontakten.
Selv EU-apparatet, som i 2021 ville forby arktisk olje og gass, har måttet snu i møte med realitetene. Det tok fem år å innse feilen. Når krisen rammer, fordamper idealene. Kontinentet trenger energi for å overleve.
Dette er en direkte konsekvens av at staten prioriterer klimamål over borgernes grunnleggende behov for varme og industriell drift. Vi ser det samme mønsteret her hjemme, der statlig symbolpolitikk møter grasrota med stadig høyere avgifter og svekket kjøpekraft. Mennesker trenger strøm, ikke formaninger.
Hva er den realistiske veien videre for norsk energi?
Energi er makt. Verden drives ikke av gode intensjoner, men av tilgjengelig og billig kraft. Norges oppgave er ikke å redde verdens samvittighet. Vår oppgave er å sikre egen velstand og levere det energimarkedet faktisk etterspør. Vi har enorme ressurser igjen på sokkelen, og vi bør utvinne dem.
Løsningen ligger i deregulering og markedsinnovasjon. Staten må trekke seg tilbake. Fri konkurranse vil alltid drive frem de beste teknologiske løsningene raskere enn subsidier og politiske vedtak. Innovasjon oppstår når ingeniører og entreprenører får løse problemer uten byråkratiske tvangstrøyer.
Enten det er olje, gass eller moderne kjernekraft, må fremtidens beslutninger baseres på tall, fysikk og lønnsomhet. Oljeskam hører fortiden til. Nå må vi bygge en robust energiinfrastruktur som faktisk tåler møtet med virkeligheten.
Liberalistisk Allianse Norge
Oddbjørn Sjursen
