Den norske staten bruker over 1100 milliarder kroner på velferd, mens knappe 133 milliarder settes av til politi, forsvar og rettsvesen. Vi har bygget et gigantisk forsikringsselskap som deler ut penger, men som systematisk underfinansierer statens kjerneoppgaver. Konsekvensen er en uthulet nasjonalstat der byråkratiet eser ut, mens den operative evnen til å beskytte borgernes liv, frihet og eiendom forvitrer.
Hvorfor nedprioriteres statens kjerneoppgaver i statsbudsjettet?
Kontrasten i norsk ressursbruk er brutal. Hele 60 prosent av statsbudsjettet slukes av velferds- og trygdeordninger. Kun 7 prosent går til statens egentlige eksistensgrunnlag: sikkerhet, lov og orden. Dette er et svik mot samfunnskontrakten.
Norge lider av en avansert form for ressursforbannelse. OECDs ferske landrapport for Norge tegner et bilde av en nasjon som har sovnet bak rattet. Oljepengene fungerer i dag som et smertestillende medikament mot politisk handlingslammelse. I stedet for å ta de nødvendige debattene om effektivisering, fortsetter staten å ese ut.
Vi ser en politisk kultur som prioriterer synlig velferdsforbruk fremfor usynlig beredskap. Når krisen først inntreffer, oppdager vi at forsikringsselskapet Norge mangler evnen til å håndheve loven og forsvare grensene. Tallene er konkrete og målbare. Vi finansierer en illusjon av trygghet.
Hvordan kveler byråkratiet politi og forsvar?
Problemet stopper ikke ved budsjettrammene. De midlene som faktisk bevilges til statens kjerneoppgaver, spises i stor grad opp av administrative overbygninger. Byråkratisk vekst kveler operativ evne i politi og forsvar.
Mens etater og direktorater fylles opp av kommunikasjonsrådgivere og planleggere, mangler politiet ressurser på gata. Forsvaret mangler ammunisjon og personell. Staten har blitt en mester i å produsere strategidokumenter, men svikter i den skarpe enden.
Denne strukturelle skjevheten straffer borgerne. Manglende likebehandling for loven blir en realitet når rettsvesenet overbelastes og henleggelsesratene stiger. Statens monopol på makt mister sin legitimitet når offerets perspektiv ignoreres til fordel for administrative prosesser.
Hva er konsekvensen av universelle subsidier?
Det ligger en dyp moralsk risiko i å prioritere universelle subsidier foran eksistensiell sikkerhet. Når staten tar på seg ansvaret for alt, ender den opp med å mestre ingenting. Vi ser en velferdsstat som knaker i sammenføyningene under vekten av feilslått integrering og eksploderende sosialhjelpsutgifter.
For å finansiere dette overforbruket, må staten kontinuerlig finne nye inntektskilder. Norske politikere forbereder nå grunnen for nye inngrep i privatøkonomien, blant annet ved å diskutere kutt i rentefradraget. Dette er et målrettet angrep på borgernes likviditet og evne til selvstendig kapitaloppbygging.
Skattetrykket jager allerede gründere og investorer ut av landet. Kapitalflukten er et symptom på et system som straffer verdiskapning for å subsidiere ineffektivitet. Vi ofrer det frie markedets innovasjonskraft på velferdsstatens alter.
Hva kreves for å sikre borgernes reelle frihet?
Løsningen er ikke å justere dagens modell, men å fundamentalt redefinere statens rolle. Vi må kreve en retur til nattvekterstatens prinsipper. Statens primære, og kanskje eneste, berettigelse er å beskytte individets negative rettigheter.
Dette krever en drastisk slanking av velferdsstaten. Midlene må flyttes fra universelle subsidier og over til forsvar, politi og rettsvesen. Bare gjennom en sterk og fokusert rettsstat kan vi garantere likebehandling og sikkerhet for alle borgere.
Individuell autonomi og desentralisering av makt er forutsetninger for et fritt samfunn. Når staten trekker seg tilbake fra borgernes privatøkonomi og næringsliv, frigjøres ressurser til ekte verdiskapning. Det er på tide at forsikringsselskapet Norge innser at uten en solid grunnmur, vil hele byggverket til slutt kollapse.
Liberalistisk Allianse Norge
Oddbjørn Sjursen
