Nyheten om at Thorbjørn Jagland (77) har forsøkt å ta sitt eget liv er en menneskelig tragedie. Men det er også et rystende bilde på et politisk system som har vokst seg så stort, så fremmedgjort og så umenneskelig at det til slutt kverner ned selv sine fremste arkitekter.
Inyheter melder at den tidligere statsministeren, utenriksministeren og lederen av Nobelkomiteen er innlagt på sykehus etter et selvmordsforsøk. Tilstanden beskrives som alvorlig. I øyeblikket går tankene til de pårørende, men som redaktør for en publikasjon som følger maktens korridorer med et prinsipielt og kritisk blikk, er det umulig å la dette stå som en isolert notis. Det er et symptom på noe langt mørkere i den norske samfunnsveven.
Fanget i eget nett
Jagland har viet hele sitt liv til Arbeiderpartiet og det sosialdemokratiske prosjektet. Han har klatret til toppen av maktpyramiden, en posisjon mange feilaktig tror er synonymt med frihet. Sannheten er ofte den motsatte. Det politiske systemet vi har bygget opp i Norge – en form for «formynderstat» som vi i LA Norge ofte advarer mot – er ikke bare belastende for skattebetalere og næringsdrivende. Det fungerer også som et gyldent bur for eliten selv.
Vi ser her den ultimate konsekvensen av en gjennomregulert skrivebordspolitikk. Når man lever et liv iscenesatt av rådgivere, bundet av partipisk og fanget i et internasjonalt spill om prestisje, forsvinner det menneskelige individet bit for bit. Som vi tidligere har belyst i analysen av Thorbjørn Jagland og Epstein, har han operert i en globale sfære preget av enorme moralske fallgruver og kunstige skiller mellom liv og lære. Se også hvordan systemisk råte i maktapparatet påvirker tilliten. Presset som oppstår når fasaden slår sprekker, og når man innser at systemet man har tjent ikke kan tilby reell mening, er knusende.
Når systemtvang blir personlig
Det eksisterer en tydelig dikotomi i dagens Norge. På den ene siden har du dem som søker frihet, som vil skape verdier og som ønsker at staten skal gripe mindre inn. På den andre siden har du teknokratene som tror de kan finstyre samfunnet ned i minste detalj. Hendelsen med Jagland illustrerer at dette skillet kanskje er en illusjon; systemets krav om konformitet og evig maktkamp spiser til slutt sine egne.
Vi ser en økende tendens til mental slitasje i det politiske toppsjiktet. Det er ikke tilfeldig. Når politikk reduseres til maktutfoldelse fremfor prinsipiell forvaltning, blir fallhøyden uutholdelig. Jagland, som i Europarådet refset nasjoner for brudd på friheter, satt samtidig fast i en rolle som krevde undertrykkelse av menneskelige impulser til fordel for byråkratisk prosedyre. Dette er en grim påminnelse om at en altomfattende stat ikke gir trygghet; den skaper ofte angst og fremmedgjøring, slik vi ser i partienes kollaps.
Tid for selvransakelse
Dette bør tjene som et varsku. Dagens kurs, hvor staten eser ut og individet krymper, er ikke bærekraftig – hverken økonomisk eller menneskelig. Vi kan ikke fortsette å bygge samfunnsstrukturer som er så tunge at selv de på toppen knekker under vekten. Vi må tilbake til et samfunn basert på individuell frihet, personlig ansvar og en menneskelig målestokk, fremfor systemisk overherredømme. Uten en retningssendring mot begrenset statsmakt vil vi fortsette å se menneskelige tragedier i maktens skygge.
Oddbjørn Sjursen
