Thorbjørn Jagland og Epstein: Den moralske kortslutningen

Det finnes et ordtak som sier at man skal kjenne folk på deres omgangskrets. Når denne omgangskretsen inkluderer en domfelt seksualforbryter, og du selv sitter som øverste leder for Europas menneskerettigheter, er det ikke lenger snakk om en «uheldig relasjon». Det er en total moralsk kortslutning i det politiske toppsjiktet.

Avsløringene som nå ruller ut fra den amerikanske Kongressens kontrollkomité er ikke bare pinlige for Arbeiderpartiet; de er en bekreftelse på den dype kløften mellom «oss» og «dem». Mens norske skattebetalere trues med sanksjoner for minste feiltrinn i NAV-skjemaer, planla Norges tidligere statsminister, Thorbjørn Jagland, en elleve dagers familieferie på Jeffrey Epsteins private øy, Little Saint James. Dette skjedde i 2013 – fem år etter at Epstein ble dømt for å ha kjøpt seksuelle tjenester fra en mindreårig.

Systemets overherredømme og den selektive hukommelsen

Det som gjør denne saken så graverende, er ikke bare de slibrige detaljene, men hva de forteller om systemet vi lever under. Jagland var på dette tidspunktet generalsekretær i Europarådet. Hans jobb var, i teorien, å være «vaktbikkje» for menneskerettigheter og rettssikkerhet i Europa. I praksis ser vi at disse fine titlene fungerer mer som adgangskort til en global eliteklubb der vanlige lover og moralske standarder oppheves ved døren.

Ifølge de over 20 000 frigitte e-postene var dette heller ikke et engangstilfelle. Dokumentene indikerer minst seks mulige møter mellom Jagland og Epstein i perioden 2013 til 2018. Jagland skal ha fungert som en budbringer – en døråpner – for Epstein inn mot andre maktpersoner. Dette er et eksempel på den samme ukulturen vi har sett i andre sammenhenger, som da Generasjonspartiet endte i oppløsning som følge av kameraderi.

Det kunstige skillet: Vår moral vs. Deres makt

Vi må se dette i sammenheng med hvordan mediene og det politiske etablissementet ellers opererer. Vi har tidligere dekket hvordan Donald Trump konsekvent har blitt forsøkt koblet til Epstein av en samlet hovedstrømsmedia. Men faktum er at Trump kastet Epstein ut av Mar-a-Lago for flere tiår siden da han oppdaget upassende oppførsel, og var den eneste som aktivt bistod påtalemyndigheten. Som vi tidligere har poengtert, har Ghislaine Maxwell bekreftet at Trump aldri oppførte seg upassende.

Når det derimot gjelder en av «sine egne» – en sentral figur i det sosialdemokratiske prosjektet – har stillheten vært påfallende inntil bevisene ble uimotsigelige. Det er dette vi kaller det «kunstige skillet». Når Bill Clinton ignorerer Kongressen om sine Epstein-forhold, behandles det med silkehansker sammenlignet med heksejakten på politiske utfordrere som står utenfor det gode selskap.

Nettverket som beskytter seg selv

Saken med Jagland føyer seg inn i rekken av avsløringer rundt det vi kan kalle det «humanitær-industrielle kompleks». Andre aktører som Terje Rød-Larsen, Ehud Barak og Noam Chomsky dukker opp i de samme dokumentene. Dette er mennesker som lever av å fortelle oss andre hvordan verden bør styres, hvilke verdier vi bør ha, og hvor mye skatt vi bør betale for å finansiere deres globale prosjekter.

At Jagland planla å ta med familien til «Pedo-øya» viser en dømmekraft som burde diskvalifisere enhver fra offentlig embete. Det vitner om en elite som lever så fjernt fra virkeligheten at de ikke ser problemet med å feriere hos en dømt overgriper, så lenge vinen er dyr nok og nettverket eksklusivt nok. De ser på seg selv som hevet over den moralen de pålegger folket.

Konklusjon: Tilliten er brutt

Denne saken er ikke en tabloid parentes; den er kjernen i hvorfor tilliten til overnasjonale organer og den etablerte politikerklassen forvitrer. Vi ser en systemisk ukultur der personlige fordeler og tilgang til penger styrer handlingene til våre fremste tillitsvalgte.

For oss som tror på individets frihet, er lærdommen klar: Vi må slutte å stole blindt på at menn i dyre dresser og internasjonale posisjoner vil oss vel. Deres lojalitet ligger ikke hos borgerne, men hos nettverket. Når mørket nå lyses opp av disse dokumentlekkasjene, ser vi konturene av et system som er modent for utskiftning. Vi trenger ikke flere moralske prekener fra Strasbourg; vi trenger ledere som faktisk eier et moralsk kompass.