En ny erkjennelse sprer seg i finansverden: private investorer kan faktisk konkurrere med profesjonelle aktører når de forstår og utnytter sine unike fordeler. Denne innsikten utfordrer den etablerte oppfatningen om at individuelle investorer alltid er underlegne Wall Streets topptrente eksperter.
Motsatt av hva mange tror, har private investorer flere strukturelle konkurransefordeler som profesjonelle fond og banker ikke kan matche. De kan bevege seg raskt uten å måtte koordinere med store byråkratiske lag, ta posisjoner uten å bekymre seg for kvartalsrapporter til klienter, og handle på langsiktige verdivurderinger uten press om umiddelbare resultater. Mens store fond sliter med likviditet når de skal inn og ut av posisjoner, kan private investorer operere med fullstendig fleksibilitet.
Denne autonomien representerer en grunnleggende frimarkedsprinsipp: individets rett og evne til å forvalte sine egne ressurser uten unødig mellomliggende regulering eller tvang til å bruke «godkjente» finansielle mellommenn. Når norske investorer tar kontroll over egne investeringsbeslutninger, reduserer de avhengigheten av kostbare forvaltningsgebyrer som over tid kan erodere betydelig avkastning. Gjennomsnittlige aktivt forvaltede fond tar mellom 1-2 prosent i årlige avgifter, som over 20-30 år kan redusere sluttformuen med opptil 40 prosent.
Det er lett å anta at profesjonelle investorer har alle fordelene foran private investorer, men i praksis er det både fordeler og ulemper ved begge roller.
For norske investorer blir dette spesielt relevant når landet har høye skatter og regulatoriske krav som påvirker investeringslandskapet. Ved å utvikle egen investeringskompetanse kan individer navigere dette landskapet mer effektivt enn store institusjoner som må forholde seg til omfattende compliance-krav og rapporteringskrav til ulike myndigheter og klienter.
Liberalistisk Allianse Norge
