Stortinget vurderer nå et forslag til ny § 112 a i Grunnloven som slår fast at marine ressurser tilhører fellesskapet. Dette er ikke en uskyldig presisering, men en direkte trussel mot private kvoterettigheter og individuell næringsfrihet. Staten benytter retorikk om kystsamfunn for å skjule en massiv maktkonsentrasjon hos sentrale myndigheter.
Hvorfor truer det nye grunnlovsforslaget privat eiendomsrett?
Begrepet «fellesskapet» fungerer i denne sammenhengen som en eufemisme for statlig byråkrati. Vedtaket degraderer fiskere fra frie næringsdrivende til leilendinger under statlig forvaltning. Når politikere fjerner tryggheten for privat eierskap, forsvinner også insentivene for langsiktig investering. Privat kapital og innovasjon søker seg bort fra uforutsigbare rammevilkår skapt av politisk vilkårlighet.
Dette inngrepet skjer ikke i et vakuum. Vi ser allerede hvordan staten dominerer over 60 prosent av fastlandsøkonomien. Myndighetene utvider systematisk sitt maktmonopol, og bruker nå selve Grunnloven for å legitimere fremtidige inngrep i kystnæringen. Staten prioriterer kontroll over borgernes frihet, på samme måte som vi ser i debattene rundt formuesskatt og sivilrettslig inndragning.
Hva blir konsekvensene for norske kystsamfunn?
Konsekvensen av forslaget er redusert verdiskaping og svekket rettssikkerhet for den enkelte aktør. Frie markeder løser ressursutnyttelse langt mer effektivt enn sentralstyrt fordeling fra Oslo. Kysten er avhengig av frie entreprenører, ikke statlige planøkonomer som dikterer vilkår fra et kontor.
Dersom forslaget vedtas, flyttes makten definitivt fra merdkanten og fiskebåten til departementene. Det representerer et fundamentalt tap for både kystens økonomiske bærekraft og individets autonomi. Veien videre bør handle om deregulering, ikke grunnlovsfestet statlig kontroll.
Liberalistisk Allianse Norge
