Britiske skattebetalere sender milliarder i bistand til land som er rikere enn Storbritannias fattigste regioner. Regjeringen tildelte 1,8 milliarder pund til 30 nasjoner med høyere BNP enn områder som Lewisham. Kina mottok 545 millioner pund til tross for sin økonomiske styrke. Selv om direkte bistand ble redusert fra 5,9 milliarder pund i 2019 til 2,7 milliarder pund i 2023, vedvarer feilfordeling. Denne ineffektiviteten reiser spørsmål om regjeringens prioriteringer og potensialet for markedsbaserte løsninger for å bedre fordele ressurser.
Britiske skattebetalere har subsidiert land som Guyana – med et BNP på £38,100 per innbygger – mens innbyggerne i Storbritannias fattigste bydel Lewisham sliter med et BNP på bare £16,258. Dette representerer en merkelig prioritering fra myndighetenes side, hvor ressurser allokeres til relativt velstående nasjoner i stedet for å løse utfordringer hjemme.
Enda mer oppsiktsvekkende er den britiske staten fortsetter å sende penger til Kina – verdens nest største økonomi – med hele £545 millioner i bistand til tross for at Kina har et høyere BNP enn Lewisham.
Totalt har Storbritannia bevilget £1,8 milliarder i bistand til 30 land som faktisk er rikere enn landets egne fattigste områder. Dette viser hvordan statlig kontroll over ressurser ofte fører til ineffektiv og politisk motivert fordeling, fremfor reell hjelp til de som trenger det mest. Denne situasjonen illustrerer hvordan statens makt brukes til å ta midler fra innbyggerne uten at de får reell innflytelse over hvordan pengene benyttes.
TaxPayers Alliance har naturlig nok kritisert denne praksisen og påpekt at midlene kunne vært bedre anvendt på grunnleggende tjenester i Storbritannia. Når innbyggere tvinges til å finansiere programmer de ikke støtter, oppstår det en moralsk konflikt mellom statens handlinger og individets samvittighet.
Det er verdt å merke seg at direkte bistand fra Storbritannia har falt betydelig – fra £5,9 milliarder i 2019 til £2,7 milliarder i 2023. Dette er et skritt i riktig retning, men så lenge pengene fortsetter å gå til land som ikke trenger dem, er problemet langt fra løst.
Denne saken viser hvordan statlig styring av bistandsmidler ofte er preget av politiske hensyn fremfor reell effektivitet. Et friere marked og mer ansvarlig bruk av skattebetalernes penger ville trolig ført til en langt bedre og mer målrettet fordeling av ressursene.
Liberalistisk Allianse Norge
