Trenden med utflagging av norsk kapitalforvaltning ser ikke ut til å stoppe, til tross for regjeringens nylige forsøk på å justere skattereglene. Kapitalforvalteren Alfred Berg har bekreftet at de fortsetter prosessen med å flytte flere av sine norske fond til Sverige. Dette er et tydelig signal til markedet og politikerne om at de underliggende problemene med det norske rammeverket er mer dyptgripende enn det et enkelt skattegrep kan reparere. Mens store aktører som KLP og Storebrand har satt sine utflyttingsplaner på pause i påvente av endringene, viser Alfred Bergs beslutning at Norges konkurransekraft som fondsverstland fortsatt er alvorlig svekket.
Bakgrunnen for kapitalflukten er sammensatt, men sentralt står et skatteregime som straffer norsk eierskap og forvaltning sammenlignet med land som Sverige og Irland. Regjeringens forslag om å endre reglene for beskatning av privatpersoners gevinst fra fond ble presentert som en løsning, og deler av bransjen ga uttrykk for forsiktig optimisme. Verdipapirfondenes Forening uttalte at det var positivt at regjeringen kom bransjen i møte. Likevel illustrerer den fortsatte utflaggingen at dette kun er symptombehandling. Fra et liberalistisk perspektiv er det ikke overraskende. Kapital er flyktig og søker dit den behandles best – det vil si der den møter forutsigbarhet, lav skatt og minimale regulatoriske byrder. At Sverige, som knapt kan kalles et lavskattland, fremstår som et mer attraktivt alternativ, er et kraftig vitnesbyrd om hvor ufordelaktig det norske systemet har blitt.
Denne situasjonen er et klassisk eksempel på hvordan politisk usikkerhet og statlig inngripen kan forvrenge markedet. Når politikere forsøker å detaljstyre kapitalflyt med reaktive justeringer, i stedet for å skape et fundamentalt konkurransedyktig og stabilt rammeverk, tvinges bedrifter til å ta valg basert på regulatorisk risiko fremfor sunne forretningsprinsipper. Kapitalens frihet er ikke bare en ideologisk frase; det er en forutsetning for en dynamisk og velfungerende økonomi. For norske sparere og investorer kan konsekvensen av utflaggingen bli et fattigere utvalg av fond og et mindre robust hjemlig finansmarked. Kapitalen som forlater landet kunne ellers vært investert i norske bedrifter og arbeidsplasser, noe som ville bidratt til verdiskaping her hjemme.
Selv om bransjen uttrykker håp om at regjeringens tiltak er et skritt i riktig retning, er den underliggende trenden bekymringsfull. Regjeringens vilje til å gripe inn blir av noen hyllet, men det endrer ikke det faktum at intervensjonen kommer som en reaksjon på en selvpåført skade. Markedet har allerede gitt sin dom: Norge er ikke attraktivt nok. For å snu utviklingen kreves det mer enn bare justeringer i kildeskatten; det kreves en fundamental endring mot et mer liberalt og markedsvennlig rammeverk som fremmer økonomisk frihet, ikke bare forsøker å tette igjen hullene i en lekk skute.
Liberalistisk Allianse Norge
