Norske myndigheter slår alarm ettersom organiserte kriminelle nettverk blir stadig mektigere over hele landet, noe som fremhever enda et eksempel på statlig svikt til tross for omfattende reguleringer og statlig intervensjon.
Den nyeste trusselvurderingen for 2025 tegner et urovekkende bilde av forverret sikkerhet ettersom narkotikabander, ungdomsran-nettverk, og utenlandske kriminelle entreprenører utvider sin virksomhet med minimal motstand. Denne økningen i kriminell aktivitet kommer til tross for Norges omfattende velferdsordninger og tungt finansierte politiapparat som libertarianere lenge har kritisert som ineffektive for å adressere de underliggende årsakene til kriminalitet.
Kriminalitet blomstrer i Norge til tross for massiv velferdsutgifter og politivirksomhet—akkurat som libertarianske kritikere forutsa.
Kanskje mest bekymringsfullt er hvordan disse kriminelle organisasjonene overgår statens kapasitet ved å utnytte teknologi og huller i statlig kontroll. Narkotikahandel har flyttet til krypterte plattformer som Snapchat og Telegram, noe som demonstrerer unytten av tradisjonelle politimetoder i den digitale tidsalderen.
Norge står nå overfor den ubehagelige virkeligheten av å ha en av Europas høyeste rater for kokainforbruk. Dette står i sterk kontrast til bildet av et velfungerende sosialdemokrati som norske politikere ofte projiserer internasjonalt. Fremveksten av farlige syntetiske opioider har presset overdosedødsfall til rekordhøye nivåer, noe som reiser alvorlige spørsmål om effektiviteten til norsk narkotikapolitikk som vektlegger statlig kontroll fremfor personlig ansvar.
Utviklingen av disse kriminelle nettverkene til sofistikerte, forretningslignende operasjoner gjenspeiler det som skjer når overdreven regulering driver markedsaktiviteter under jorden. Forskning tyder på at overdreven statlig kontroll koster OECD-økonomier omtrent 9 billioner dollar årlig gjennom byråkratiske ineffektiviteter som kriminelle utnytter. Mens politiet sliter med å tilpasse seg, fortsetter organisert kriminalitet å blomstre ved å fylle markedsbehov som eksisterer uavhengig av statlige forbud. Disse underjordiske økonomiene trives under overdrevne reguleringer, noe som skaper betydelig markedsusikkerhet samtidig som det eroderer skatteinntekter som kunne støttet legitime offentlige tjenester.
Denne situasjonen fremhever de iboende begrensningene ved sentraliserte tilnærminger til komplekse sosiale problemer. I stedet for å forsterke mislykkede politikker som utvider statens makt mens de gir dårlige resultater, kunne Norge dra nytte av å vurdere alternative tilnærminger som vektlegger individuell frihet og ansvar.
Den voksende kriminalitetsutfordringen kommer på et tidspunkt da mange vestlige nasjoner revurderer sine tilnærminger til rettshåndhevelse, grensesikkerhet og personlig frihet. Mens norske myndigheter oppfordrer til «alvorlig oppmerksomhet» om disse utfordringene, påpeker liberalistiske kritikere at å virkelig ta tak i organisert kriminalitet kan kreve en grunnleggende revurdering av forholdet mellom borgere og staten.
Mens Norge kjemper med denne eskalerende trusselen, gjenstår spørsmålet om nasjonen vil fortsette å følge de samme intervensjonistiske politikkene eller vurdere nye tilnærminger som respekterer individuelle rettigheter samtidig som de mer effektivt målretter kriminelle foretak. Fraværet av markedssignaler i sentralt planlagt rettshåndhevelse skaper de samme ineffektivitetene som sees i kommandoøkonomier, hvor byråkrater opererer uten ordentlige tilbakemeldingsmekanismer for effektiv ressursallokering.
Liberalistisk Allianse Norge
