Overdødelighet i Norge: Den stille katastrofen etter 2021

Mens politikerne feirer en «vellykket» pandemihåndtering, utspiller det seg en stille katastrofe i norske hjem. Siden sommeren 2021 har Norge mistet flere borgere til en uforklarlig overdødelighet enn vi gjorde i løpet av hele andre verdenskrig. Hvorfor møtes dette med øredøvende stillhet fra de som styrer?

Det er et ubehagelig faktum som burde dominert hver eneste partilederdebatt og nyhetssending: Folk dør i et tempo vi ikke har sett maken til i moderne tid. Fra juli 2021 og frem til i dag har Norge hatt en nesten kontinuerlig overdødelighet. Vi snakker ikke om smittebølger av et nytt virus, men om en vedvarende svikt i folkehelsen som myndighetene virker ute av stand til – eller uvillige til – å forklare.

Dette er elefanten i rommet. Mens byråkratiet er opptatt av å evaluere sin egen fortreffelighet, viser de kalde tallene at tusenvis av nordmenn har mistet livet utover det som er statistisk forventet. Det er en systemsvikt av dimensjoner, og den bærer alle kjennetegn på den «skrivebordspolitikken» vi i LA Norge lenge har advart mot: En styringsform som prioriterer teoretiske modeller og prestisjeprosjekter foran de faktiske realitetene som treffer virkelige mennesker. Dette henger tett sammen med hvordan politisk ønsketenkning ofte trumfer virkeligheten i dagens forvaltning.

Statistisk tryllestav og tåkelegging

Hvordan håndterer staten en krise de ikke kan kontrollere? De endrer regnestykket. Det som nå utspiller seg hos Folkehelseinstituttet (FHI), fremstår som et klassisk forsøk på å massere virkeligheten til den passer inn i kartet. FHI har i fagmiljøer, blant annet i Tidsskriftet for Den norske legeforening, blitt kritisert for å benytte tvilsomme referanseperioder når de beregner forventet dødelighet.

Ved å justere hvilke år man sammenligner med, kan man få den dramatiske overdødeligheten i 2022 til å se mindre alvorlig ut på papiret. Dette er ikke bare akademisk flisespikkeri; det er maktutøvelse. Når systemet velger metoder som skjuler omfanget av krisen, fratar de befolkningen muligheten til å kreve ansvar. Det er «overherredømme» i praksis: Staten definerer sannheten, og når terrenget ikke stemmer, tegner de om kartet.

Vi ser her skyggesiden av det vi tidligere har omtalt som myten om den velmenende tvangsstaten. Byråkratiet beskytter seg selv. Å innrømme at dødstallene løper løpsk etter at pandemien offisielt er over, ville være å innrømme at strategien feilet – eller at de langsiktige kostnadene av nedstengning og medisinske inngrep er langt høyere enn det som ble kommunisert. Vi har allerede sett hvordan staten satte fornuften i karantene med enorme sosiale kostnader til følge.

Hjertesvikt og historisk pengebruk

Hva er det folk dør av? Tallene peker mot en urovekkende økning i hjerre- og karsykdommer. Ifølge hjerte- og karregisteret og Dødsårsaksregisteret for 2024 utgjorde disse sykdommene 23 prosent av dødsfallene – ca. 10 133 personer. Særlig i 2021 og 2022 så vi en «forbigående» økning som brøt med tiår med positiv utvikling. At kurven plutselig snur oppover i et av verdens rikeste land, burde utløst riksalarm.

Paradokset blir komplett når vi ser på ressursbruken. Norge bruker nå svimlende 10,5 prosent av brutto nasjonalprodukt (BNP) på helse. Vi har aldri brukt mer penger. Likevel står FHI og varsler om «historisk store» budsjettutfordringer. Hvor blir pengene av? De forsvinner i det sorte hullet som kalles administrasjon og symbolpolitikk.

Mens sykehuskorridorene fylles opp, kutter politikerne i bevilgningene til de seksjonene som skal overvåke dødsårsaker. Det er en grov ansvarsfraskrivelse. Man pumper penger inn i systemet, men struper mekanismene som skal fortelle oss om systemet faktisk virker. Resultatet er at vi bruker milliarder på helsebyråkrati, men mangler ressurser til å finne ut hvorfor friske folk dør.

Virkelighetsfjern prioritering

I stedet for å bore i årsakene til overdødeligheten – enten det skyldes etterslep fra pandemien, bivirkninger av tiltak, eller en kollaps i folkehelsen som følge av isolasjon og stress – velger regjeringen å fokusere på «kunstige skiller» og motepreget politikk. I Hurdalsplattformen og i påfølgende helseprioriteringer ser vi en besettelse av «helseteknologiordninger» og klimaendringenes påvirkning på helse.

Det er nesten ikke til å tro. Mens tusenvis av nordmenn dør her og nå av akutt hjertesvikt og andre lidelser, sitter byråkrater i Oslo og utreder klimarisiko ved polene som et folkehelsetiltak. Det er en hån mot skattebetalerne og de etterlatte. Det viser en total mangel på bakkekontakt, der ideologiske kjepphester trumfer vernet om menneskeliv.

Individet ofres for systemet

Det vi står overfor siden 2021, er konsekvensen av et helsevesen og et statsapparat som har blitt seg selv nok. De opererer med en tunnelsyn-logikk hvor covid-19 var den eneste fienden, og hvor alle andre hensyn måtte vike. Nå som de sekundære effektene treffer oss med full tyngde – i form av en dødsbølge som overgår krigens tapstall – er systemets refleks å se en annen vei. Vi ser en lignende tendens i partipolitikken generelt, der folkestyret har blitt en lukket eliteklubb som er mer opptatt av egne modeller enn befolkningens ve og vel.

Løsningen er ikke mer byråkrati eller flere milliarder til diffuse utredninger. Løsningen er en nådeløs, uavhengig granskning av hva som faktisk har skjedd med den norske folkehelsen siden 2021. Vi trenger svar på hvorfor hjertene stopper, ikke flere rapporter om klima. Hvis vi ikke krever dette nå, aksepterer vi at individets liv kun er en statistisk variabel i statens store regneark.