I 2019 vant Kirkenes Fondsforvaltning AS et anbud om å forvalte nesten 270 millioner kroner på vegne av Innovasjon Norge over en periode på 10 til 14 år. Selskapet, ledet av den pensjonerte banksjefen Bjørn Celius og den norske forretningsmannen Hans Christian Dall Nygård, fikk ansvaret for å investere pengene i et investeringsfond på vegne av norske skattebetalere.
Fem år senere er resultatet nedslående. Med et bekreftet tap på minst 70 millioner kroner – tilsvarende over 26 prosent av fondet – har norske myndigheter nå satt en stopper for avtalen. Ifølge avisen Finnmarken kan de reelle tapene være enda høyere. Dette skjer til tross for at perioden har vært preget av god avkastning i de globale kapitalmarkedene, noe som gjør fiaskoen enda mer påfallende.
Innovasjon Norge: Skandaler og Misbruk av Skattepenger
Eirik Furuset, som har fulgt denne saken nøye, peker på at dette ikke er første gang Innovasjon Norge er i hardt vær når det gjelder økonomistyring. Han minner om hvordan organisasjonen tidligere har brukt store summer på å finansiere valgkamp for Arbeiderpartiet ved å gi en regiondirektør permisjon med full lønn. Denne samme direktøren fikk senere en spesialopprettet stilling som rådgiver, med en lønn på 1,36 millioner kroner. Som om ikke det var nok, ble vedkommende også kompensert med 100.000 kroner for en «tapt pendleravtale» til Tromsø – en ordning Furuset beskriver som absurd.
Men sammenlignet med tapene i andre statlige investeringsfond, er dette nærmest småpenger.
Investinor: Null Avkastning på 13 år, Men Tettpakket med Direktører
Et av de verste eksemplene på statlig kapitalforvaltning er Investinor, som ifølge Riksrevisjonen leverte null avkastning fra 2008 til 2021 – en periode der både Oslo Børs og internasjonale markeder hadde kraftig vekst. Furuset påpeker at dette i seg selv burde vært en skandale, men at de ansvarlige har forblitt i sine stillinger uten konsekvenser.
I stedet har Investinor blitt en direktørtung organisasjon. Ifølge deres egne nettsider har selskapet 16 direktører, én «manager», én «juridisk leder», én «Leder Bærekraft og ESG», én «Managing Partner», og til sammen 32 ansatte. Med andre ord er nøyaktig 50 prosent av de ansatte direktører. Tar man med andre lederstillinger, har 20 av 32 ansatte en leder- eller direktørtittel. Furuset stiller spørsmålet: Hva gjør egentlig alle disse lederne – foruten å administrere et fond som knapt gir avkastning?
Nysnø: Statens Forsøk på «Grønn» Investering Ender i Fiasko
Om mulig, er Nysnø Klimainvesteringer enda et eksempel på en offentlig investeringsflopp. Selskapet har investert i 18 selskaper, hvorav 17 taper penger. Furuset trekker frem hvordan de driver kreativ bokføring av verdiene til selskaper som ikke er børsnoterte, samtidig som de sitter på aksjer i børsnoterte selskaper som presterer elendig – som Otovo, som har falt med 55,6 prosent på børs det siste året.
Det store spørsmålet er hvorfor staten trenger enda et direktørtungt selskap til å «forvalte» aksjer som er tilgjengelige på det åpne markedet. Til tross for de svake resultatene har ledelsen i Nysnø ingen grunn til å klage på sine egne lønninger. Direktør for strategi og samfunnskontakt, Ingvild Meland, tjener over én million kroner i året, mens Siri Kalvig, selskapets toppsjef, fikk utbetalt en samlet lønn på 3,2 millioner kroner i 2023.
Det mest oppsiktsvekkende? Kalvig fikk 275.000 kroner i bonus – til tross for at Nysnø leverte et negativt driftsresultat på 161,1 millioner kroner og mottok 5,4 milliarder kroner i statlige overføringer.
Når Skal Noen Ta Ansvar?
Furuset peker på at til tross for gjentatte skandaler og svake resultater, er det ingen som stilles til ansvar i statlige investeringsfond. Dette er et mønster som gjentar seg, gang på gang: Store tap, null konsekvenser og høye lederlønninger.
Han trekker frem Arbeiderpartiets retorikk om en «mer aktiv stat» som et av problemene. I 2021 uttalte statsminister Jonas Gahr Støre til Aftenposten at norsk næringsliv ønsker en mer aktiv stat. Furuset mener dette er en grunnleggende misforståelse – det eneste næringslivet egentlig trenger, er forutsigbare rammevilkår og konkurransedyktig beskatning.
I stedet har vi et system der staten stadig oppretter nye «strategiske» investeringsfond, som gang på gang feilallokerer kapital, forvalter penger dårlig og fyller opp lederstillinger med millionlønninger.
Konklusjon: Tid for en Dramatisk Endring
Furuset foreslår en radikal løsning:
- Legg ned alle statlige investeringsfond som ikke heter SPU (Statens Pensjonsfond Utland).
- Legg Folketrygdfondet inn under NBIM/SPU, slik at de samme profesjonelle forvalterne tar seg av hele den statlige kapitalen.
- Slutt å late som om staten kan «plukke vinnere» i næringslivet – det er en oppskrift på nepotisme, korrupsjon og økonomisk fiasko.
Som Furuset påpeker: «Resultatet er jo det samme hver gang.»
Den norske staten burde ikke drive som en amatørinvestor med skattebetalernes penger, men i stedet sørge for rammevilkår som tiltrekker privat kapital og talent. Det er slik et sunt næringsliv skapes – ikke gjennom skattebetalerfinansierte fiaskoer.
Liberalistisk Allianse Norge
