Bundeswehr, Tysklands væpnede styrker, har lenge vært et stjerneeksempel på hvordan byråkratisk ineffektivitet og politisk vankelmot kan ødelegge nasjonal sikkerhet. Nå forsøker forsvarsledelsen omsider å snu skuta ved å velge pragmatiske løsninger for materiellanskaffelser – men i stedet for applaus, møter de høylytt kritikk fra systemets voktere.
Det er Ferdinand Vogel i den tyske avisen Junge Freiheit som belyser det absurde teateret som nå utspiller seg i Berlin. Etter år med nedbygging og skandaløse historier om kosteskaft i stedet for maskingevær, har realitetene innhentet Europas økonomiske motor. Behovet for fungerende utstyr er akutt. Men idet Bundeswehr beveger seg bort fra langtekkede, prestisjetunge utviklingsprosjekter og mot hyllevare som faktisk fungerer, reagerer de såkalte «hobbygeneralene» med forferdelse.
For oss som følger offentlig sløsing og statlig styringssvikt tett, er mønsteret gjenkjennelig. Når kartet (byråkratiske prosedyrer og politiske visjoner) ikke stemmer med terrenget (en faktisk krigstrussel i Europa), er det som regel terrenget politikerne prøver å forby. At Bundeswehr nå velger pragmatisme bør være en selvfølge, men i en offentlig sektor gjennomsyret av symbolpolitikk, oppfattes handlekraft som en trussel mot etablissementet.
Opprustning kan ikke reduseres til en patriotisk posering eller sysselsettingstiltak for ineffektiv forsvarsindustri. Det handler om den grunnleggende statlige kjerneoppgaven: Å beskytte borgernes liv og eiendom. Når tyskerne nå forsøker å skjære gjennom byråkratiet for å sikre operativ evne, bør norske forsvarsplanleggere følge nøye med. Historien om Bundeswehr er en advarsel om hva som skjer når ideologi og prosedyre trumfer virkelighetens krav.
Liberalistisk Allianse Norge
