En journalist som forsøkte å spørre USAIDs kontor i Kairo om etterlevelse av Trumps presidentordrer møtte umiddelbar motstand fra sikkerhetspersonell. Hans forespørsel eskalerte til tilbakeholdelse da han kom tilbake, med Egypts nasjonale sikkerhetsbyrå involvert. Sikkerhetspersonalet krevde telefonen og passet hans, og behandlet grunnleggende spørsmål om politikk som potensiell spionasje. Denne hendelsen reiser bredere bekymringer om åpenhet, ansvarlighet og militarisering av humanitære hjelpeorganisasjoner. Den fullstendige historien avslører urovekkende implikasjoner.
USAIDs kontor i Kairo ligner mer en festning enn et hovedkvarter for et bistandskontor. Høye murer toppet med metallspisser og tallrike overvåkningskameraer skaper en atmosfære som passer bedre for en militær installasjon enn en organisasjon som angivelig er dedikert til utviklingshjelp.
USAID, ISRAEL, SWATTING, & WAR:🧵
— Larry “Terrorist” Taunton (@LarryTaunton) March 24, 2025
Now, about that USAID rabbit hole I’ve been promising you….
Last week, my home was “swatted,” which is nothing less than attempted murder by proxy.
But why?
Let’s try to connect some dots. pic.twitter.com/ok7IyBPm6W
Denne overdrevne sikkerhetsholdningen reiser umiddelbare spørsmål om USAIDs faktiske oppdrag i Egypt. Hvorfor trenger en organisasjon slike ekstreme beskyttelsestiltak? Militariseringen av humanitær bistand gjenspeiler et bekymringsfullt mønster i amerikansk utenrikspolitikk hvor selv påstått sivil assistanse kommer innpakket i sikkerhetsapparat.
Bistandsorganisasjoner forvandlet til festninger avslører militariseringen av amerikanske humanitære innsatser i utlandet.
Hans første forsøk på å stille spørsmål til USAID-tjenestemenn om president Trumps presidentordrer ble møtt med umiddelbar motstand. En synlig nervøs sikkerhetsvakt nektet å snakke på kamera og blokkerte effektivt ethvert meningsfylt engasjement. Denne mangelen på åpenhet fra en organisasjon finansiert av amerikanske skattebetalere er urovekkende, men knapt overraskende.
Situasjonen eskalerte dramatisk under hans andre besøk. Sikkerhetspersonell gjenkjente han umiddelbart og krevde at han gikk ut av kjøretøyet sitt og overga både telefonen og passet – klassiske intimideringstaktikker designet for å hindre dokumentasjon av deres aktiviteter. Da han med rette nektet å overlevere sin personlige eiendom, nådde de et dødpunkt.
Det som er særlig avslørende er hvordan disse «leievaktene» – som mangler faktisk myndighet utenfor USAIDs område – raskt eskalerte situasjonen ved å involvere Egypts nasjonale sikkerhetsbyrå. Den raske involveringen av egyptisk statssikkerhet i det som burde vært en enkel pressehenvendelse, avslører det urovekkende forholdet mellom USAID og autoritære sikkerhetsstyrker.
NSA-agentenes aggressive oppførsel og umiddelbare dreining mot anklager om spionasje viser hvordan utenlandske bistandsprogrammer ofte fungerer som forlengelser av statens sikkerhetsapparat snarere enn genuine humanitære innsatser. Denne hendelsen avslører den ubehagelige virkeligheten om hvordan amerikanske skattedollar finansierer operasjoner som aktivt motstår åpenhet og ansvarlighet.
Intimideringstaktikkene som brukes mot grunnleggende journalistiske undersøkelser bør bekymre alle som er interessert i statlig ansvarlighet og riktig bruk av offentlige ressurser. Når bistandsorganisasjoner oppfører seg som hemmelige militære installasjoner, må vi stille spørsmål ved deres sanne formål i fremmede land. Deres mangel på ordentlig tilsyn har angivelig tillatt skattepenger å flyte til ekstremistorganisasjoner gjennom byråkratiske feil.
USAIDs urovekkende historie inkluderer tilfeller hvor Anwar al-Awlakis utdanning ble finansiert før han ble en beryktet al-Qaeda-leder og rekrutterer.
Nylige undersøkelser har avdekket hvordan USAIDs humanitære forsyninger har blitt oppdaget i Hezbollahs våpenlagre, noe som fremhever mangelen på ordentlig tilsyn i bistandsdistribusjon.
Liberalistisk Allianse Norge
