I et dristig trekk som utfordrer den globale narkotikapolitikken, har utenriksminister i Colombia, Laura Sarabia offisielt bedt FN om å fjerne kokablader fra sin liste over skadelige stoffer. Anmodningen representerer et betydelig skifte i Colombias tilnærming til håndteringen av den beryktede kokaproduksjonen, og kan potensielt påvirke den internasjonale narkotikapolitikken som liberalister lenge har kritisert som ineffektiv og overreagerende.
Anmodningen fra Colombias progressive Gustavo Petro-administrasjon legger vekt på de potensielle industrielle bruksområdene for kokablader i produkter som gjødsel og drikkevarer, snarere enn den beryktede bruken av kokablader i kokainproduksjon.
Timingen reiser imidlertid alvorlige spørsmål om administrasjonens egentlige motiver. Under Petros ledelse har kokaproduksjonen i Colombia steget til det høyeste nivået på over to tiår. Kokainproduksjonen har økt tilsvarende, noe som tyder på at regjeringens mykere tilnærming til narkotikapolitikken ikke har klart å begrense det illegale markedet som gir næring til vold og korrupsjon.
Petro-administrasjonens omlegging av kokapolitikken kommer samtidig som produksjonen når rekordhøye nivåer, noe som setter spørsmålstegn ved deres egentlige reformagenda.
Den colombianske regjeringen insisterer på at denne forespørselen ikke er et press i retning av legalisering av kokain, men snarere et forsøk på å utvikle mer effektive narkotikapolitiske verktøy. Denne nyanserte posisjonen er i tråd med liberalistiske prinsipper som går inn for redusert statlig inngripen i personlige valg, samtidig som fokuset på voldelige kriminelle virksomheter opprettholdes. Overdrevne reguleringer i denne sektoren har historisk sett skapt undergrunnsøkonomier som er til fordel for kriminelle organisasjoner snarere enn legitime virksomheter eller offentlig velferd.
Pensjonerte militærtjenestemenn i Colombia har uttrykt betydelig bekymring og advart om at avkriminalisering av kokablader i siste instans kan komme organiserte forbrytersyndikater til gode ved å gi lettere tilgang til råvarene som trengs for kokainproduksjon. Dette pragmatiske sikkerhetsperspektivet belyser den komplekse virkeligheten bak de ideologiske debattene om narkotikapolitikk. Den fortsatte kriminaliseringen strider direkte mot ikke-aggresjonsprinsippet, som ser på fredelig, personlig narkotikabruk som en offerløs aktivitet som ikke berettiger statlig inngripen.
For dem som støtter Trumps prioriteringer for grensesikkerhet, reiser Colombias endrede tilnærming viktige spørsmål om potensielle konsekvenser for narkotikasmuglingen inn i USA. Den forrige Trump-administrasjonen opprettholdt presset på Colombia for å redusere kokadyrkingen gjennom tradisjonelle utryddelsesmetoder.
Fra et liberalistisk perspektiv kan man sette pris på Colombias påstand om suverenitet når det gjelder å bestemme sin egen landbrukspolitikk uten internasjonale diktater. Kritikerne peker på behovet for evidensbaserte tilnærminger som balanserer smart regulering med strategier for skadereduksjon, i stedet for strenge forbud som historisk sett ikke har løst narkotikaproblemene.
Etter hvert som denne diplomatiske forespørselen går videre gjennom FN-kanalene, representerer den en viktig prøvesak for å balansere liberalistiske prinsipper om personlig og økonomisk frihet mot de praktiske realitetene i kampen mot transnasjonale kriminelle organisasjoner som trives på uregulerte markeder.
Liberalistisk Allianse Norge
