Mens debatten i Oslo domineres av krav om vern og sluttstrek for oljenæringen, tegner virkeligheten i nord et helt annet bilde. Nye tall fra Sokkeldirektoratet bekrefter at ressursgrunnlaget i Barentshavet er betydelig større enn tidligere antatt. Funnene representerer ikke bare en potensiell energireserve for et kriserammet Europa, men en massiv økonomisk mulighet som norske politikere aktivt forsøker å bremse.
Disse nye anslagene slår hull på myten om at norsk sokkel er på hell. Tvert imot viser dataene store uavklarte verdier som venter på å bli realisert gjennom markedsstyrte prosesser. For norsk leverandørindustri er dette livsviktige nyheter. Equinor alene handlet varer og tjenester for over 85 milliarder kroner fra norske bedrifter i fjor. Dette er reell verdiskaping som finansierer samfunnet, og som står i sterk kontrast til de subsidierte «grønne næringene» som krever stadig mer av skattebetalernes penger uten å levere tilsvarende avkastning. Dette minner om hvordan politisk ønsketenkning ofte overstyrer realiteter i økonomiske prioriteringer.
Likevel møtes de positive nyhetene fra nord med politisk motstand. Partier som Venstre og ulike interesseorganisasjoner argumenterer for varig vern, til tross for at Europa etterspør stabil gasstilførsel fra demokratiske allierte. Slik «skrivebordspolitikk» ignorerer de markedsmessige realitetene: Verden trenger energi, og Norge har ressursene. Å la disse enorme verdiene ligge urørt av ideologiske årsaker, fremstår som en direkte sabotering av nasjonal velstand og økonomisk handlingsrom.
Spørsmålet er nå om regjeringen vil lytte til fakta og markedets signaler, eller bøye seg for presset om symbolsk klimapolitikk. Med dagens sikkerhetspolitiske situasjon og behovet for reell verdiskaping, fremstår utbygging av infrastruktur og økt leteaktivitet som den eneste rasjonelle veien videre. Ressursene representerer et enormt potensial, men det kreves vilje til å ignorere støyen fra byråkratiet for å la markedskreftene fungere.
Liberalistisk Allianse Norge
