Regjeringens hovedargument mot norsk kjernekraft – at det tar for lang tid – avsløres nå som en bevisst politisk strategi snarere enn en teknisk realitet. Mens private aktører står klare med kapital til utbygging av små modulære reaktorer (SMR), opprettholder staten en effektiv blokkering ved å nekte å utrede nødvendige regelverk. Det vi er vitne til, er ikke en teknologisk begrensning, men en byråkratisk sabotasje av markedets løsninger.
Energikommisjonens mantra om «mer av alt – raskere» gjelder tilsynelatende kun for subsidierte vindkraftprosjekter som krever massive naturinngrep. Kjernekraft, som kan levere stabil grunnlast uavhengig av værforhold, skyves ut i kulden med henvisning til tidsaspektet. Dette er en selvoppfyllende profeti: Teknologien forblir «langsom» utelukkende fordi byråkratiet nekter å løsne startskuddet for konsesjonsprosessene. Som vi ser i saken Norge: Verdensmestere i planer, men dårligst på handling, er gapet mellom politisk retorikk og praktisk tilrettelegging enormt.
Situasjonen minner om dikotomien i internasjonal energipolitikk. Mens USA har vist hvordan deregulering kan frigjøre energipotensial, velger Norge å stramme grepet. Her hjemme beskyttes energiskiftet gjennom planøkonomisk styring, der politikerne velger vinnere fremfor å la markedet avgjøre hva som er mest kostnadseffektivt. Det er systemet som er tregt, ikke reaktorene.
Konsekvensen er at norsk industri og husholdninger forblir prisgitt svingende kraftpriser og statlige almisser. Private initiativer i flere norske kommuner beviser at finansieringsevnen finnes, men de stanger hodet i en «konsesjonsmur» av departemental uvilje. Ved å tviholde på fortellingen om at kjernekraft er en fjern utopi, ofrer regjeringen nasjonal forsyningssikkerhet for å beskytte sin egen prestisje. Løsningen er ikke mer overstyring, men fjerning av de regulatoriske hindrene som i dag forbyr verdiskapere å sikre sin egen energifremtid.
Liberalistisk Allianse Norge
