En tidligere toppleder i batteriselskapet Freyr har sikret seg en sluttpakke på 8,2 millioner kroner før vedkommende forlot selskapet. Dette skjer samtidig som Freyr, som har blitt løftet frem med massiv politisk støtte og løfter om milliardgarantier gjennom regjeringens «Grønt industriløft», knapt har produsert en eneste salgbar battericelle i Mo i Rana.
Saken fungerer som et skoleeksempel på hvordan politisk styrt kapitalallokering skaper perverterte insentiver. I et fungerende, fritt marked er overskudd og reell verdiskaping en forutsetning for bonuser og fete etterlønninger. I den subsidierte «grønne industrien» virker derimot politisk velvilje og luftige løfter om fremtidig produksjon tilstrekkelig for å utløse millionutbetalinger til ledersjiktet. Det vi bevitner er fremveksten av en «subsidie-adel» som beriker seg på fellesskapets regning, frikoblet fra industrielle realiteter.
Regjeringens insistering på en «aktiv næringspolitikk» betyr i praksis at risikoen for investorer og direktører minimeres, mens norske skattebetalere bærer den økonomiske byrden. Dette skaper klassisk moralsk hasard: Når staten garanterer for gildet, forsvinner den naturlige kostnadskontrollen og nøkternheten som preger bedrifter som må overleve på egne inntekter. Freyr-saken synliggjør gapet mellom politiske visjoner og økonomisk virkelighet; mens fabrikkhaller står uten vesentlig produksjon, fylles toppledernes kontoer.
Vi ser her resultatet av en politikk der ideologi trumfer markedslogikk. Ved å skape kunstige skiller mellom ønsket og uønsket industri, flyttes kapital fra lønnsomme bedrifter til politiske luftslott. Vestres prestisjefabrikker og lignende satsinger viser gang på gang at politikerne er dårlige investorer med andres penger. Resultatet er verken en bærekraftig industri eller trygge arbeidsplasser, men en massiv overføring av rikdom fra produktive krefter til en liten klikk direktører som mestrer systemet for statlige støtteordninger.
Det er på tide at skattebetalerne får konkludere selv: Er dette verdiskaping, eller er det rett og slett organisert sløsing under dekke av et grønt skifte?
Liberalistisk Allianse Norge
